Sommerslapp og forfyllet byhistorie

BÆRER FORESTILLINGENErik-André Hvidsten gestalter flere ulike karakterer i «Bak vollene», og imponerer som skuespiller. Alle foto: Ole -Martin Grav

BÆRER FORESTILLINGENErik-André Hvidsten gestalter flere ulike karakterer i «Bak vollene», og imponerer som skuespiller. Alle foto: Ole -Martin Grav

Av
Artikkelen er over 8 år gammel

Mer komedie, mer musikk, skuespillerprestasjoner av både det enestående og det sommerslappe slaget og en helt ny utendørsscene satte sitt preg på nypremièren på «Bak vollene» på torsdag.

DEL

Arrangørene kunne ikke vært mer heldige med været denne fortryllende sommerkvelden.

Mens solen gikk ned over Fredrikstad ble vi tatt med tilbake til noen av byens mørkeste øyeblikk, med et titall bybranner, slavedrift, hekseprosesser og krig blant hendelsene i perioden mellom 1600 og 1814.

«Bak vollene» har flyttet ut av vollene og inn på Kongsten fort, et grep som i og for seg føles pussig all den tid mesteparten av byhistorien som presenteres nettopp foregikk bak vollene i Gamlebyen.
På fortet blir ikke den historiske illusjonen forstyrret av parkerte biler, henslengte kaffepappkrus og joggere, men følelsen av å være der det skjedde er innskrumpet. Ja, vi er blant flotte historiske kulisser, men i praksis kunne denne versjonen av «Bak vollene» blitt spilt hvor som helst.

Heldigvis er historien fengslende, manuset godt skrevet og årets regissør Pål Øverland har gjort friske grep. For stykket står faktisk godt på egne ben. Flere småhistorier er fjernet, til fordel for større fokus på de viktigste hendelsene i byhistorien. Blant annet er åpningsscenen med flyttingen fra Sarpsborg og dannelsen av den nye byen strøket. Valget er greit nok, men at det ikke nevnes med ett ord når og hvorfor Fredrikstad ble grunnlagt, føles som et sort hull i et spill av denne typen.

De historiske detaljene er altså tonet ned, mens de morsomme elementene er forsterket og supplert så Fredrikstads historie nå fremstår som en forfyllet komedie. Men det ér veldig morsomt, og når skuespillerne – og ikke minst statistene – i tillegg klarer å formidle dødens alvor under den dramatiske rettsprosessen mot Anne Rimer (vår siste heks på bålet) og igjen under krigen med Sverige i 1814 – da tilbyr «Bak vollene» en meget fascinerende totalopplevelse.

Men det tar tid før vi forstår at det virkelig er en komedie og ikke et seriøst historiespill vi er vitne til. Dermed er det noe i manus eller regi som ikke sitter som det skal.

Hele 40 aktører er i gang på scenen, men alle har flere roller og når de løper mellom publikumsradene gir de inntrykk av hundrevis. Skuespillerprestasjonene er imidlertid svært varierende, både av proffene og amatørene. En del virker å ta svært lett på sommerjobben, mens den hjemkomne sønn Erik-André Hvidsten storspiller som en rekke av de sentrale karakterene, ikke minst som dommeren i Anne Rimer-saken. Han slår også gnister i samspillet med Dag Sørlie (Kommandant Hals) i en av byens skjebnetimer.

Sistnevnte lokker også frem gapskratten i publikum som sogneprest med sviktende moralske standarder. Knut Erik Rønne er også festlig som blant annet den bøteleggingsivrige byfogden. Kristian Gangfløt er herlig som Hans Festglade Majestet Christian V. Kai Helge Hansen leverer også flere kostelige replikker.

Men likevel ble dette amatørenes aften. Kornelia Eline Skogseth (10) spiller for første gang i forestillingen skrevet av foreldrene Rune og Talina Hansen Skogseth, og gjør det med stor overbevisning. Blikket hun sendte publikum som Anne Rimers etterlatte datter var direkte hjerteskjærende. De andre små skuespillerne gjør også flott innsats.

Den største overraskelsen var likevel sangartisten Maria Mohn som debuterte som teaterskuespiller på premièrekvelden. Det er så man ikke kan tro det er sant, for med unntak av Erik-André Hvidsten utklasset hun det som var av skuespillerkrefter på scenen.

Gullstrupen fikk ikke synge mange strofene, men demonstrerte desto mer gjennom timing, tilstedeværelse og kroppsspråk at hun også besitter en forbløffende dramatisk og komisk begavelse.

Alexander Hermansen har skrevet musikken til stykket, fem sanger er nye i år. Disse er helt greie, men løfter ikke forestillingen nevneverdig. Best fungerer det når de dukker opp i naturlige sammenhenger, som i allsang på den lokale skjenkestua, eller når trubadur
Richard Burgess klimprer på lutt eller trekkspill på markedet.

I den lyse sommerkvelden er det lite magi å hente i lyssetting på fortet. Med unntak av litt flammer og blitslys forsøker produksjonen heller ikke. Et større problem er lyden, ettersom ingen mikrofoner er i bruk. Vi som satt foran med gode ører fikk med oss så godt som all dialog, med unntak av når skuespillerne (ofte) glemte seg og pratet bort fra publikum. De som satt lenger bak slet ofte med å høre hva som ble sagt, og det er en uholdbar teatersituasjon. Bare en liten lydforsterkning av de sentrale skuespillerne ville ha gjort opplevelsen atskillig bedre for mange.

Send inn tekst og bilder «

Fortell nyheter om deg selv, din forening, ditt kultursted osv., både på nett og i papir

Artikkeltags