Skraper vekk den forskjønnede fasaden

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Camilla Wexels Riser (46) trives best i den underbevisste tilstanden.

DEL

Billedkunstneren og scenografen Camilla Wexels Riser bor på Byens marker og arbeider i et kunstrotete lokale på Hydrogenfabrikken. Det er malingsflekker over alt, små scenografimodeller og store malerier. Et arbeidslokale det oser kreativitet av. Hun er for tiden aktuell med utstillingen «Desillusionment Charms» på House of Foundation i Moss.

Stivt i Norge

Utstillingsåpningen gikk riktig for seg. Riktig på den måten at kunsten genererte samtaler over mat og vin. Maten sto for øvrig på gulvet midt mellom kunstverkene.

– Jeg ønsker jo at man ikke skal tvinge folk til å bli der, men gjøre det på motsatt vis; det skal være et rom som man har lyst til å være i. Det skal være fest, og man skal sitte på gulvet, kaste i seg oliven, spise og snakke. Det får man ikke til hvis man blir stående på dørterskelen.

– Er det litt stivt i Norge?
– Norge er ikke Berlin. House of Foundation er nok det nærmeste man kommer Berlin her. Det er ofte litt stivt, ja.

– Og det prøver du å motarbeide?
– Absolutt, absolutt, absolutt! Jeg vet at det finnes så vanvittig mange bra kunstnere, gateteatre, sirkus og arrangementer som ikke er på den etablerte kunstscenen. Premissene for kunsten er ikke at den skal være kommersiell. Premissene er ikke at det skal være strømlinjeformet, ryddig og rent. Det skal ikke passe for alle. Jo, det er kanskje lettere å selge ting som ikke renner av blod, men hvordan kan man ikke berøre og bruke problematiske og tabubelagte temaer? Hvordan kan man forsvare å bare lagre vakre, trygge saker? Det er uinteressant for meg personlig.

Skjeletter og etterliv

Det er ikke gitt at man enkelt kan gå Wexels Risers kunst etter sømmene. Det er mange huller som er åpne for tolkning. Hun hadde blant annet en periode hvor hun arbeidet mye med skjeletter, og selv om man umiddelbart skulle tro at det handler om døden, så er det ikke nødvendigvis slik det var tenkt.

– Jeg fokuserer ikke på døden i seg selv, men på hva døden symboliserer. Skjelettene symboliserer ikke døden alene, men en ny begynnelse. Det er ikke en avslutning, men en åpning til en ny verden. Det er viktig å ha fokus på livet, men livet i den andre enden er så utrolig viktig det også. Hva er det vi engster oss for? Skjelettene var gjenstand for mye ballade. Det var ofte de yngste menneskene som taklet dem best. De synes det er fett og morsomt, og det er kanskje fordi de selv er så langt vekk fra den reelle døden.

Provokasjon og økologi

– Apropos ballade: Med så mange inntrykk rundt oss hele tiden – det vises jo livesendte halshuggingsvideoer på internett – tror du det skal det mer til for å sjokkere oss med kunst i dag?
Spørsmålet gjør at Wexels Riser stopper opp og gir plass til en liten tenkepause.– Sjokkert blir vi jo uansett hvor mye heslig som skjer. Vi er muligens lettere rørt og sjokkerte over ting som umiddelbart ikke er så sjokkerende, som gode, forunderlige opplevelser. Noe som presser seg bak øyenlokkene. Er «rørt» det nye «sjokkerende»? svarer hun, og fortsetter:

– Vi er litt lammet. Det er så mye billedinformasjon rundt oss. Det er en av grunnene til at jeg ikke hjemmeside, for følelsen av å drukne er så omfattende på nettet. Vil jeg være en del av den virtuelle verden? Det er vanskelig å unngå, men det er nok også derfor vi går rundt og «koser trær», for vi er jo nødt til å få finne balansen et eller annet sted.

– Koser trær?
– Ja, det skjærer sikkert ut i begge retninger: Noen vil bare ha stillhet og meditasjon, dyrker sine egne urter og krampaktig forsøker å finne en økologisk liten ert i butikken. Vi prøver å forandre samfunnet litt, eller hvert fall påvirke det, men lammetheten gjør også at vi ikke orker. Er det noe man kan gjøre?

Hun setter altså kunstopplevelsen i sentrum, ikke dokumentasjonen av den – som man ofte finner på internett.
– For meg spiller det liten rolle hvor mange som opplever arbeidene, bare noen opplever.

En ikke-realist

Wexels Riser er ingen politisk kunstner, men er veldig opptatt av at tilstandene skal få lov til å være virkelige og ekte.
– Jeg er ikke så glad i forskjønnethet. Jeg vil skrape vekk den fasaden og dykke ned i underbevisstheten, sier hun.


– Jeg synes det er utfordrende å ikke se folk i øynene, og like vanskelig når folk ikke ser meg i øynene. Jeg tror det er fordi jeg er nysgjerrig. Jeg er ofte veldig tydelig, veldig ærlig og veldig direkte. Det er vanskelig å forholde seg til tvetydige mennesker.


– Det blir jo nesten litt paradoksalt, siden arbeidet ditt er åpent for så mange forskjellige opplevelser, så blir det jo nesten tvetydig?
– Jeg tror jeg mener unnvikende. Å være tydelig glad eller slem. Så kan man forstå eller ikke forstå, men er man åpen så har man en dialog, en kanal og et grunnlag for en forståelse. Det viser også en interesse for andre mennesker. Når du lukker arbeidet, tetter igjen, maler helt ut i kantene, og ikke har åpninger i billedflaten, så kan det (som publikummer, red.anm.) være vanskelig å legge sin egen historie inn i arbeidet. Det må være plass for funderinger slik at man kan tenke «Hva fanken er det?» Derfor er ikke realisme interessant for meg. Ikke i teater heller. Å illustrere oss mennesker en-til-en, det har jeg aldri hatt noen glede av å oppleve. Det er morsommere når gresset gror superfort og håret flommer ut av skallens åpninger.

På konstant reise

Camilla Wexels Riser er utdannet fra figurteaterakademiet i Fredrikstad, og var også i Praha som en del av utdannelsen. Hun er født og tidlig oppvokst i Spania, av engelsk far og norsk mor. Hun er svært verdensvant, og har reist mange steder og møtt mange mennesker.


– Jeg har alltid hatt skikkelig sansen for å reise. Det kan være landeveisgåing, en enveisbillett med tog eller trikk, eller skikkelig lange reiser. På sett og vis kan en arbeidsdag være en slik reise. Man kjøper en billett til denne dagen, så bestemmer man litt hvor man skal kjøre, men man kan ikke vite hvem som går forbi på veien. Kanskje ser du noen du kjenner fra før, kanskje et tre velter ned over trikkesporet. Det kan du ikke kontrollere, og det er slik jeg arbeider med kunsten. Jeg lar disse impulsene og underbevisstheten styre. Det er min religion på en måte, det er den kraften jeg stoler på, sier hun.


– Utenfor arbeidsrommet, når man er på disse reisene, har jeg en evne til å tiltrekke meg mennesker som har lite tenner og som lukter rart og som har en historie å dele. Dem som ikke har et eget nummer i systemet. Dem vi ikke vil ha her en gang. Men denne kloden som vi sitter og vipper på er ute og kjører, for vi tar ikke vare på alle menneskene vi deler plassen i solen med.

Fra samme grunnape

Så handler det plutselig om sommerfugleffekten. Hun tror på den.


– Hvor begynner du, og hvor slutter jeg? Vi eksisterer i forlengelse av hverandre, det er mulig å gjøre en forskjell.
- ... om så det bare er å gjøre en forskjell for et annet menneske?
– Absolutt. Jeg er ikke kunstner for å lage noe fint eller stygt. Det er dialogen blant tilskueren og verket som er interessant, forklarer hun.


– Hvordan er det mulig at vi på denne kloden er så utrolig uenige? Vi har én felles grunnape som startet hele denne festen her, men så har vi forskjellige navn på de skikkelsene vi tilber. Vi er prikk like. Så er det så mange mennesker som klarer å være så forferdelig uenige. Det står for meg som helt uforståelig, sier den utstillingsaktuelle kunstneren Camilla Wexels Riser.

Send inn tekst og bilder «

Fortell nyheter om deg selv, din forening, ditt kultursted osv., både på nett og i papir

Artikkeltags