Gå til sidens hovedinnhold

Når Bjørnov synger om sine gullfisker, så er det bare gitardriv fra Sunde som mangler

Artikkelen er over 7 år gammel

De har mye av det samme over seg; det lekne musikalske blandet med en bruk av språket og noen skråblikk eller ordspill som gjør at du som gjest hikster etter luft og nesten ligger brettet på gulvet. Fredag kveld var det underholdning med stor U på Blå Grotte.

Når det er sagt, så har ingen av dem tatt de helt store rundene i skrivebua, du får høre mye du har hørt før, men det gjør ikke noe.

Sangene tåler å bli hørt en gang til. Fordi de i seg selv er såpass sterke.

Og når Ingrid Bjørnov endelig har fått satt tennene i en Wurlitzer og skal synge om sine gullfisker Odd og Bob, så er det bare litt gitardriv fra Øystein Sunde som mangler. For en gitarist av hans format kunne gitt låten det lille løftet ekstra.

Noen små avsløringer kom underveis, for Sunde ble minnet om sitt besøk på Tomter.

Han gikk fort i garasjen for å teste småbrukets nye John Deere, men satte seg visstnok fast 150 meter fra huset. Og driftslederen var ikke der, og lydprøvene i Askim var like rundt hjørnet...

For disse to verbale langdistanseløperne er like trygge innenfor tonene. Du merker veldig fort at det er både elegant og teknisk godt utført.

Sunde fikk briljere med sine seks gitarer, nesten alle av dem navngitt på et eller annet vis. Eldstemann heter Gretsch, er fra 1958, og er av typen forbildet Chet Atkins hadde. Og Atkins lærte Sunde å stemme om en gitar i 1971. Da kunne han åpne nye brede dører inn til helt nye gitarrom.

Bjørnov var i sin vante rolle. Det ble en runde med 70-tall, en Abba-sonate i Griegmoll og en runde med tankene rundt en Java-musikal.

Paret har en slags rekkefølge, og Sunde er ikke helt med på musikalbiten, men stepper inn underveis som danser med steppesko.

Paret skaffet seg nye trampeklappende venner, og latteren runget så seteradene ristet i Blå Grotte.

Kommentarer til denne saken