Festivalen, slik den har vært de siste årene, er akkurat sånn den skal være.

Den er akkurat passe stor, har en grundig lokal forankring, det er lite køer inne på området og det er en utrolig hyggelig atmosfære der. I tillegg til det kanskje viktigste, en rekke gode konserter.

La gå at deler av årets publikum hadde litt gråstenk i håret. Uten at jeg har annet å bygge det på enn å ha observert publikum tidligere år, så virket det som det eldste publikumssnittet til nå.

LES OGSÅ: Festen i festen

Når det er sagt så sørger blant annet Østen-scenen for et bra tilbud til de yngre, også på festivalår som i år, hvor det ikke har vært booket inn navn à la Karpe Diem, med et stort og mer ungdommlig nedslagsfelt.

 

Om det i utgangspunktet var et litt baktungt program i år, så var det like fullt flere store konsertopplevelser. Mari Boine fikk terningkast seks av vår anmelder, og publikumsreaksjonene etter konsertene med Beth Hart og Patti Smith kunne ikke blitt bedre. Patti Smith-konserten fikk faktisk terningkast seks av samtlige publikummere som ble spurt av FBTV’s reporter.

I tillegg var konsertene med blant andre retrorockerne Phone Joan og ikke minst Guro von Germeten sterke. Selv om sistnevnte nok hadde gjort seg enda bedre i en røykfylt bule i Paris eller Berlin, enn på en overopphetet månescene i fullt dagslys.

BILDEGALLERI: Se hvem som var på Månefestivalen søndag

Nå skrives dette riktignok før Susanne Vega rundet av festivalen i går kveld, men Patti Smith-konserten var festivalens soleklare høydepunkt.

Hun leverte akkurat så bra som det var lov til å håpe på. Hun fremsto både jovial, spillesugen og leken, riktig mikset med hennes positive og idealistiske budskap om «fred på jord», uten å fremstå som verken moraliserende eller pekefingervisende. At hun glemte seg bort under en flott versjon av Lou Reeds «Perfect Day», gjorde det nesten enda litt bedre, der hun viste seg fra en ydmyk og smått lattermild side – som bare økte publikumskontakten.

Det beste med Månefestivalen er at den har blitt så bra, både organisatorisk og kunstnerisk, at man årlig kan gå og glede seg til neste festival og begynne å vente på hvilke artister som bookes inn.

LES OGSÅ: Tøft og enkelt

For det kan alltid diskuteres hvem som burde spilt der og hvem som ikke burde spilt der, det er noe av moroa.

Så da kan jeg vel ønske meg to ting til neste år da.

At kjønnskvoteringen fjernes, selv om det har vært et artig og høyst vellykket stunt, og heller få en mer naturlig miks av mannlige og kvinnelig artister (nå var det til tross for kvinneprofilen faktisk rundt 60 prosent menn på scenen i år, etter en grovtelling).

Og at Kent headliner lørdagen. Det hadde vært et perfekt måneband for en nærmest perfekt festival. Og med det kan vi takke for det som nok har vært tidenes beste månefestival.