Gå til sidens hovedinnhold

Verdighetens apostel

Artikkelen er over 6 år gammel

Noen ganger dukker det opp en film som på uforklarlig vis røsker deg ut av likegyldighet og hverdagens trivialiteter.

«Still Life» er en slik film. Ikke fordi den utbasunerer sitt budskap med store fakter og spektakulære virkemidler. Snarere tvert om. Dette er en av de mest lavmælte og langsomme filmer jeg har sett. Og nettopp derfor treffer den så sterkt.

Det meste dreier seg om ensomhet, verdighet og omsorg i denne filmen som bæres helt og holdent av Eddie Marsan. Tidligere har den britiske karakterskuespilleren vært en birollenes mester. Her ER han filmen.

Marsan gestalter en pertentlig kommunal tjenestemann hvis jobb er å spore opp slektninger og bekjente av personer som har gått bort uten å ha etterlatt seg synlig spor.

Målet er å gi avdøde et ansikt, en historie og ikke minst, en verdig begravelse. For i Mr. Mays hode er det uakseptabelt at et menneske skal kunne forlate denne verden uten at noen bry seg om det.

Selv om han lever og ånder for de døde, lykkes han bare unntaksvis i sine bestrebelser. Som oftest er han eneste deltager i begravelsene han regisserer.

«Still Life» er både en trist og vakker film. Trist fordi den på ubehagelig vis minner oss på hva ensomhet og isolasjon kan føre til. Vakker fordi den bevisstgjør oss på at medmenneskelighet og omtanke er det som virkelig betyr noe når alt kommer til alt.

Deler av filmen kan virke noe stillestående og repeterende, men hold ut, siste del er både overraskende og gripende.

Kommentarer til denne saken