Gå til sidens hovedinnhold

Vakkert og klokt om livet og døden som venter i kulissene

Artikkelen er over 7 år gammel

Intensjonene kan være aldri så gode, like fullt er det et vågestykke å lage spillefilmer om kreftsyke barn og unge. Det kan så lett bli ufrivillig sentimentalt og søtladent.

Denne filmen beveger seg også på en knivsegg, men den blir aldri klein takket være gode skuespillere og en edruelig og rimelig nøktern behandling av et vanskelig tema.

Filmen handler om 16 år gamle Hazel Grace (Shailene Woodley). Hun er kreftsyk på tredje året, vandrer rundt med oksygenbag på slep og vet så inderlig vel at hennes dager på jorden ikke blir mange.

I en samtalegruppe hun høyst ufrivillig oppsøker, treffer hun Augustus (Ansel Elgort) som har amputert et ben på grunn av kreft.

Felles skjebne, felles trøst, heter det. De to sterke ungdommene finner hverandre og forsøker å leve sine tilmålte dager så godt de kan, uten å la stygge diagnoser legge for mange begrensninger for livsutfoldelsen.

Dette er en emosjonell og sammensatt film som henvender seg til hele følelsesregisteret. Den er vakker, morsom, romantisk, gripende, ettertenksom og selvfølgelig, trist. Veldig trist.

Selv om døden ligger der som et skummel trussel som aldri neglisjeres, er filmen mer en hyllest til livet enn en frykt for det som venter på den andre siden.

De to ungdommene omfavner dagene og avleverer eksistensielt tankegods med både klokskap, snert og humor, selv når livet føles blodig urettferdig.

Filmen er basert på en roman av John Green som på norsk bærer tittelen «Faen ta skjebnen».

Boken ble utgitt i 2012 og havnet raskt på toppen av New York Times bestselgerliste.

Kommentarer til denne saken