Gå til sidens hovedinnhold

Overflatisk og enkelt om prinsesse Grace

Artikkelen er over 7 år gammel
Grace Kelly var et ikon allerede før hun giftet seg med prins Ranier III av Monaco. Hollywoods yndling, og Alfred Hitchcocks ubestridte favoritt, levde eventyrlivet. Da hun tok valget om å bli prinsesse Grace tenkte mange at eventyret var perfekt. Hollywood-prinsessen ble kongelig på ordentlig.

Dette er også utgangspunktet for «Grace of Monaco», for prinsessen selv angret seg. Dessverre er ikke det interessant nok til å fenge. For hovedpersonens melankoli, anger og skuffelse over å bo i Monaco fremstår som fryktelig naiv. «Hva, får jeg ikke spille film mer?». Det gråtes jevnt og trutt, og Nicole Kidman klarer ikke å overbevise i rollen. Det blir for stivt, og prinsesse Grace veksler mellom å være ekstremt blåøyd i det ene øyeblikket, til å være en tøff, moderne kvinne med meningers mot i det neste.

Filmens største svakhet i et filmhistorisk perspektiv er at den dropper de episke elementene som folk kjenner til. Det hoppes eksempelvis bukk over Kellys karrière og det magiske bryllupet. Riktignok er nevnte Hitchcock innom, og hans tilbud om å la Grace spille hovedrollen i «Marnie» skaper en stund dynamikk i filmen – og i fyrstedømmet.

Dessverre blir hovedfokuset at Frankrike trenger penger for å finansiere krigen i Algerie, og De Gaulle vil at Monaco innfører skatt – og sender inntektene til ham. Ellers invaderes paradis. Ranier, spilt av Tim Roth, ser fortvilt ut i halvannen time så prinsessen må ta affære. I verste Rocky-stil må hun trenes opp på rekordtid. Hennes livs rolle er jo å være den perfekte prinsesse – og å redde Monaco.

Prinsesse Grace hadde fortjent bedre enn dette, for uten de fantastiske omgivelsene, kostymene og den lille historietimen er dette en toer. Måten det antydes om prinsessens tragiske bilulykke, som kostet henne livet, er heller ikke spesielt smakfull.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 08:00.