Gå til sidens hovedinnhold

Kaisa fra Kråkerøy spiller godt i en middels god film

Artikkelen er over 6 år gammel

Regi: Grethe Bøe- Waal med Kaisa Antonsen, Ida og Leonard Valestrand, Line Verndal og Nicolai Cleve Broch. 1 t. 29 min. – 7 år

Søskenflokken lengter til pappa i Stavanger. Deres nye tilværelse i Bodø er ikke særlig trivelig.

Les også: – Dette har jeg drømt om siden jeg var liten

Minstemann Sindre på 7 år vet råd. Han sniker seg inn i et helikopter på flybasen i Bodø. Et helikopter han tror skal til Stavanger. De andre søsknene, storesøster Julia på 13 og lillesøster Ida kommer mer eller mindre ufrivillig etter.

De blir blindpassasjerer i redningshelikopteret. En skjebnesvanger tur står fremfor dem.

Det barna ikke vet er at helikopteret er blitt omdirigert fra Stavanger til Svalbard.

Vi skal ikke røpe for mye av plottet. Men de tre barna havner i isødet. Alene på en fangsthytte på den ugjestmilde Halvmåneøya.
Filmens store poeng sett med fredrikstadøyne, er at Kaisa Antonsen fra Kråkerøy spiller hovedrollen som Julie.

Hun kommer meget godt fra sin spillefilmdebut. Vi forstår at hun i det virkelige liv er en fysisk jente som driver idrett og er mye ute i skog og mark.

Samspillet de tre barna imellom er meget troverdig. Det hjelper kanskje godt på at de to yngste faktisk er i slekt i det virkelige liv.

Minstemann Sindre er akkurat så passe umoden eventyrlysten at han tar store sjanser uten å vite bedre.

Lillesøster Ida er akkurat så passe håpløst, bortskjemt i første del av filmen, at man virkelig blir irritert på henne.

Og storesøster Julie inngir tillit der hun må bite tennene sammen og ta kommandoen for at de tre barna skal overleve i isødet.

Men filmens svikter fullstendig i bestrebelsene på å overbevise oss publikummere om at tre barn nærmest kan bli fullbefarne fangstfolk på litt over en uke.

Julie lærer seg å tilberede rått kjøtt, skyte med rifle og til overmål å kjøre snøscooter på veldig kort tid.

Når de i tillegg klarer å reparere og betjene en defekt radiosender samt å skremme en svær isbjørn bare ved å stirre den inn i øynene og skrike. Vel- da mister filmen litt bakkekontakt.

Men dette er en voksen seers innvendinger. Jeg tror at det publikum den er myntet på – nemlig barn og ungdom – vil fryde seg.

Operasjon Arktis er en spennende film og isbjørnscenene er nervepirrende. Selv om vi har sett bedre spesialeffekt-løsninger på problemet villdyr versus menneske i amerikansk film.

Innenfor de rammene filmmakerne har gitt henne gjør Kaisa Antonsen en meget god figur.

Det samme gjør de to andre barna. Så får det heller være at produsenten har valgt å sette Kristofer Hivju høyt opp på plakaten. Han er kun med i filmens innledende scener.

Kommentarer til denne saken