Gå til sidens hovedinnhold

Miljø og makt og kjærlighet og sånn

Artikkelen er over 8 år gammel

Det som faktisk kunne blitt et drivende godt drama om miljøspørsmål og storkonsernenes enorme makt, koker litt bort i en sentimental reise tilbake til hovedpersonens opprinnelige verdier.

Matt Damon har nok de beste intensjoner med «Promised Land», hvor han både har hovedrollen og har skrevet manus. Det som faktisk kunne blitt et drivende godt drama om miljøspørsmål og storkonsernenes enorme makt, koker litt bort i en sentimental reise tilbake til hovedpersonens opprinnelige verdier.
For «Promised Land» er til slutt en film om valg, verdier og verdighet.
Den er på ingen måte dårlig.
Det er velspilt rundt et interessant tema, men det er som om regissørveteranen Gus Van Sant («Good Will Hunting», «Elephant, «Milk») ikke har turt å stå hele distansen ut og runder det hele av på en alt for rund og opplagt måte. Selvsagt skal alle lære av sine feil underveis, men slik er det nødvendigvis ikke.
«Promised Land» presenterer Steve Butler (Damon) og Susan Thomason, spilt av alltid dyktige Frances McDormand, som jobber for et enormt naturgasselskap og skal selge inn prosjektet til landsbygdens grunneiere. En klassisk by mot land-historie, som bærer preg av gamle klisjeer.
Men «Promised Land» bærer i seg viktige temaer og er, til tross for mangler, et drama vel verdt å få med seg.

Kommentarer til denne saken