Gå til sidens hovedinnhold

Grøss og gru igjen og igjen

Artikkelen er over 9 år gammel

Hvis du ennå ikke har sett noen av «Paranormal Activity»-filmene, vil nok også denne holde deg på kanten av stolen.
For alle andre begynner dette virkelig å tværes ut, selv om den klarer å opprette litt spenning også i versjon fire.
Den første filmen fra 2009 var en ordentlig grøsser godbit, som tok tradisjonen fra blant annet «Blair Witch»-filmene med at hele filmen er satt sammen av private opptak.

Flere filmanmeldelser her

I «Paranormal Activity 4» er alt vi ser liksom hentet fra overvåkingskameraer i huset, ispedd opptak fra håndholdt kamera, telefonopptak og Skype.
Det hele er så enkelt og så lavbudsjett, at historien, klipping og skuespilleri virkelig må sitte hvis man i det hele tatt skal tro noe på det som skjer.

Som med «Åndenes makt»-dokumentarene på TVNorge er du avhengig av å legge godviljen til for å få noe ut av det. Det blir vanskeligere og vanskeligere for hver «Paranormal»-film som lages.
Film fire tar oss fem år frem i tid fra forrige gang, da vi blant annet møtte søsknene Katie og Kristie og barnet Hunter, som forsvant.

Nok en gang introduseres vi for en ny familie og ikke minst den merkelige nabogutten Robbie. Og hvem kan han være tro?
Det meste av handlingen foregår, som tidligere, innenfor begrensede rammer, både filmatisk og handlingsmessig.
Via konstante klipp mellom de forskjellige kameraene som er satt opp, ser vi husets forskjellige rom, som oftest uten at noe spesielt skjer.

Men det er litt dunking her og litt knirking her, som første tegn på paranormale aktiviteter. Også denne gang bygges hele dramatikken på selve stemningen og hendelser som etter hvert eskalerer i styrke, fremfor vold og blodsprut. Det er også filmens styrke, den smygende guffene oppbyggingen.

Spesielt «Paranormal Activity 1» var en ordentlig «gåsehudfremkaller», men selv om det er tegn til det også her, koker mye bort i en skuffende avslutning og for mye repetisjon av ting som har vært laget før.

Filmen krydres med flere «homager» til tidligere grøssere, som «The Shining» og Damien-karakteren i «The Omen».
Selv om du nok kommer til å skvette et par ganger også denne gang, bør nok filmskaperne gjøre en grundig vurdering av om det ikke er greit nå.

Kommentarer til denne saken