Hun er så besatt av en farge at hun skrev en bok

I vaid-land: Anne Sagberg dyrker vaid hjemme i hagen på Kråkerøy. Her viser hun frem garn og stoffer som vaid-pigmentet har gitt farge til. Foto: Svein Kristiansen

I vaid-land: Anne Sagberg dyrker vaid hjemme i hagen på Kråkerøy. Her viser hun frem garn og stoffer som vaid-pigmentet har gitt farge til. Foto: Svein Kristiansen

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Anne Sagberg (67) er besatt av blått. Så besatt at hun har skrevet bok om vaid, planten som i mange hundre år var den eneste europeiske kilden til blå tekstilfarge.

DEL

Østen hadde sin indigo, Europa hadde vaid. I dag er vaidplanten ukjent for de fleste, men slik var det ikke på 1400-1500-tallet. Da var planten, og det blå pigmentet den var i besittelse av, som gull å regne.

Kulturhistorie

– Dette er ingen husflidsbok i tradisjonell forstand hvor hovedfokuset ligger på det praktiske. Det er mer en kulturhistorisk bok hvor jeg har fulgt den blå tråden fra slutten av 1800-tallet og helt tilbake til middelalderen og antikken, sier den pensjonerte ungdomsskolelæreren.

Hun har blå øyne og er selvfølgelig kledd i blå bukse og ditto skjorte. I hagen hennes i Ulvedalsåsen på Kråkerøy står noen krukker med grønne planter.

Det er vaidplanten som avgir et pigment som gir ull, lin og silke de nydeligste blåfarger.

Blå er yndlingsfargen

– Jeg har lært meg teknikken for å utvinne pigmentet og har fått laget noen få plagg, blant annet en blå hette etter mønster fra en som ble brukt i Uvdaltraktene på 1300-tallet, forteller Anne.

Blå har alltid vært yndlingsfargen hennes, men det var først for 15–16 år siden at forelskelsen, og fascinasjonen, slo ut i full blomst.

– Det skjedde da jeg besøkte Vikingskipshuset på Bygdøy. Blikket falt på en liten eske som var funnet i Osebergskipet. Esken inneholdt en neve vaid-frø. Det pirret nysgjerrigheten min i den grad at jeg for alvor begynte å forske i plantens historie.

Enda mer giret ble hun da hun noen år senere besøkte Olavskapellet på Borgasyssel museum i Sarpsborg. I museets urtehage oppdaget hun vaidplanten.

Både fakta og fiksjon

«Vaid – en historie om blått», utgitt på Orkana Forlag, er blitt et dypdykk i europeisk kulturhistorie. Det er en faktabasert bok, men forfatteren har også skrevet tre skjønnlitterære tekster hvor bruken av vaidplanten står sentralt.

Anne Sagberg forteller engasjert og informativt om planten som ga farge til vikingenes drakter, til flamske gobeliner, til vårt eget Baldisholteppe, og til uniformer og stasklær.

– I Tyskland, England og Frankrike var handelen med vaid i middelalderen big business. Vaid ble en økonomisk maktfaktor som vi knapt kjenner rekkevidden av i dag. De som hadde kontroll over vaidhandelen, var mektige, sier Sagberg.

Magisk følelse

Hun mener at selve fargeprosessen er svært fascinerende. – Det gir en følelse av magi når garn eller tøy løftes opp fra det lyse fargebadet og gradvis forvandles til blått under luftens påvirking, sier hun.

I Norge vokser planten vilt bare noen få steder, blant annet på den nordnorske kysten. I Østfold er den så langt ikke funnet fritt i naturen.

– Jeg har dyrket vaid både på friland og i potter. Det er ingen vakker plante, den ligner mye på ugress som russekål og åkersennep, derfor er det ekstra fascinerende at den er i besittelse av en så vakker fargeskatt.

Gir tips og råd

– Hvor lenge var vaidplanten kilden til farging av garn og stoff?

– Etter middelalderen fant også indigo fra andre verdensdeler veien til Europa, og ble en kraftig konkurrent til vaid. Frem til slutten av 1800-tallet ble både vaid og indigo benyttet. Da kom den syntetiske indigoen og satte og satte en stopper for en håndverksindustri basert på naturlige plantefarger.

Selv om dette i utgangspunktet ikke er noen «slik gjør du»-bok, skriver forfatteren også om fremgangsmåter for farging av tøy med vaid. Her er flere forskjellige oppskrifter, blant annet en som involverer bruk av urin.

PS: 25. august vil Anne Sagberg snakke om boken og vaidkulturen på Litteraturhuset i Fredrikstad.

Send inn tekst og bilder «

Fortell nyheter om deg selv, din forening, ditt kultursted osv., både på nett og i papir

Artikkeltags