«Om igjen»

En Sterk Stilist: Monica Isakstuens bok «Om igjen» får god omtale av vår anmelder. Arkivfoto: Johnny Leo Johansen

En Sterk Stilist: Monica Isakstuens bok «Om igjen» får god omtale av vår anmelder. Arkivfoto: Johnny Leo Johansen

Av og
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

Joyce Hatto er den fallerte konsertpianisten som på sine gamle dager utga en rekke opptak av andre pianister under sitt eget navn.

Det er denne både utrolige og ikke minst dypt tragiske historien som behandles litterært i Monica Isakstuens roman «Om igjen».

Isakstuen vever fortellingen om Joyce sammen med romanenes jeg-person og forteller, Ida, en norsk-engelsk kvinne som står i et unikt forhold til Joyce; hun har vært elev hos pianistinnen, eller om det ikke er blitt spilt så mye piano, har hun opprettholdt kontakten gjennom flittig brevskriving. Ida, på sin side, har flyktet fra eksmann og barn i Norge for å skrive, og romanen tar på et vis form ettersom Ida utdyper både relasjonen til Joyce, sin egen bakgrunn og ikke minst egne, mørke sider, først og fremst en seksuell grenseløshet, hang til alkohol og sjokolade, til ensomhet. Og ikke minst, det jeg opplever som en trang til å skrive seg inn mot virkeligheten.

Romanen åpner famlende, utprøvende, et inntrykk noe som forsterkes ved forfatterens bruk av ulike teksttyper – her er brev, dikt, tenkte og «virkelige dialoger», hopp i tid og rom.

Vi forstår at Ida hadde en spesiell plass i Joyces liv, men også at Ida kanskje ikke forteller alt hun vet, eller er helt sannferdig. Det er som om romanuniverset hviler på den løgnen vi i utgangspunktet vet at Joyce gjorde seg skyldig i, og Ida, som speiler Joyce i teksten, bruker denne teksten til å forstå ikke bare Joyce, men også seg selv og sin situasjon.

Gradvis kommer det til syne et bilde av en kvinne med enorme ambisjoner som ikke ble innfridd. Kunstnerens tvil på egen dyktighet – «er jeg ikke god nok?» – er et gjennomgående motiv som kanskje eller kanskje ikke er årsaken til Joyces fall. Men selvsagt gjelder spørsmålet også Ida selv og skrivingen hennes, og også, implisitt, romanen selv.

Idas beretning munner ut i en klarere forståelse av Joyce og hennes beveggrunner i en avslutning som på presist vis beskriver en kunstnerskjebne som går i stå, som ikke makter å innfri det kunstneriske imperativet om å treffe publikum, nå gjennom til dem. Vi får aldri vite hvordan det går med Ida, men i tekstens mange lag mer enn antydes det at hun står i fare for å bli offer for det nettverk av løgner, sykdom, forstillelse og grunnleggende eksistensiell tomhet.

Med sin klare og presise språkføring og en bildeskapende evne som reflekterer hennes arbeid med poesi, har Isakstuen konstruert en roman som sakte, men sikkert strammer grepet og fanger leserens oppmerksomhet – og ender med å engasjere dypt.

Fortellingen om Joyce er og blir romanens hovedanliggende, og for meg blir Ida-figuren noe mindre interessant med sine erotiske erobringer og familiære problemer.

Men romanen er et interessant studium i den menneskelige tilstand, sett gjennom øynene til to kvinnelige kunstnere som blir hengende i et eksistensielt vakum.

Monica Isakstuen er en sterk stilist som i denne romanen viser at behersker et stort spenn av tekstlige uttrykk.
Vi venter spent på mer.

Send inn tekst og bilder «

Fortell nyheter om deg selv, din forening, ditt kultursted osv., både på nett og i papir

Artikkeltags