Gå til sidens hovedinnhold

Ikke helt i mål

Artikkelen er over 9 år gammel

Juritzen forlag har gjort det til en vane å markedsføre krimbøker ved å sammenligne dem med Jo Nesbø, og ifølge den bokhandleren som er sitert på omslaget av Fredrikstad-mannen Paal Pettersens debutkrim «Syndefall» er denne på høyde med Jo Nesbø på sitt beste.
Det er den ikke.

Det vi får servert i stedet, er en ganske spennende, men til tider sprikende og litt uferdig, variant av den religiøse, psykologiske thriller.
Mer som Dan Brown enn Nesbø, men uten Browns absolutte gehør for dramaturgi og spenningskurver.

Handlingen kretser omkring en serie groteske drap som blir begått i et iskaldt Vinter-Oslo i dagene opp mot jul, og helt i tråd med oppskriften åpner boken med en suspense-skapende innledning der synsvinkelen er lagt til drapsmannen.

Vi transporteres deretter noen dager tilbake i tid og blir presentert for bokens ubestridte helt, politimannen Jeremias Jensen.
Jeremias er en politimann med store ambisjoner, motivert av ønsket om å leve opp til sin legendariske, avdøde politifar.

Resultatet er at han forsømmer sin kone og deres lille sønn.
Med seg på laget har han den indiske kollegaen Dharrie, en underfundig og ikke minst superintelligent mann med familieproblemer og fotografisk hukommelse.

Drapsmannen – som ifølge forlaget «ikke eksisterer» – bruker ljå til å ta livet av sine ofre, og det på grusomste vis.
Ved åstedene etterlater han seg bibelsitater skrevet med blod, og det viser seg snart at det som linker drapene sammen har å gjøre med fedrenes synder.

Jeremias søker hjelp hos den gamle psykologiprofessoren Roman Atterdag, og snart peker sporene i en heller overraskende retning.
Så overraskende, faktisk, at Jeremias blir tatt av etterforskningen og blir overlatt til å løse saken selv, til tross for stor motstand fra kolleger og sjefer.

«Syndefall» vil helt sikkert nå et stort publikum.
Det unner jeg forfatteren, for Pettersen skriver med entusiasme og glimt i øyet.

Paradoksalt nok blir det også forfatterens akilleshæl, både fordi det muntre preget kolliderer med det alvoret som skal til for å skape thrillerens emosjonelle intensitet.

Dessuten er det ikke til å komme forbi at den språklige fallhøyden blir større, og jeg mener nok at forlaget kunne ha lest manus med et noe mer kritisk blikk.

Alvorligere er det at jeg har litt vondt for å tro på denne historien.

De mange vendingene og intrikate forbindelseslinjene mellom fortid og nåtid, og ikke minst den sammensatte og kompliserte løsningen på drapsgåten, virker rett og slett en anelse for søkt, etter min mening.

Det teologiske endetidsmotivet som vibrerer i bakgrunnen, er utilstrekkelig utviklet og blandes sammen med andre motiver, både bibelske og rent pragmatiske.
Og ikke minst får leseren for liten kontakt med gjerningsmannens psykologi.

Her fremstår han nærmest som en slags naturmytisk skikkelse – mer Nøkken enn Hannibal Lecter, for å si det slik.
Og tilsvarende mindre fascinerende.

Forfatteren har tydeligvis tenkt å skrive en eller flere oppfølgere. Et litt mer kritisk blikk vil da være på sin plass, men uansett ser jeg frem til en bok til med Jeremias Jensen.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:15.