Daniel Rønning Stokkan døde for drøyt tre år siden, mens hans lillebror Sondre (24) må gå videre i livet.

– Dette er en litt annderledes julefortelling som er mest til Sondre, men også til Daniels venner. Man må ha håp i julen – denne høytiden er en tøff tid for mange.  Hvis disse ordene kan være til hjelp for noen, så er det en stor gave til meg, sier Torill Stokkan.

Det var i sommer Stokkan skrev diktet, men først nå  -  rett før julehøytiden starter -  la hun det ut på sin Facebook-side.

–  Ordene kom på underlig vis, det var en rar opplevelse, sier Stokkan.

Her er Stokkans dikt:

HJERTE

Det var den dagen 
Dan 
valgte 
seg bort

at 
han 
kjente
at 
han 
mistet
halve hjertet 
den venstre armen 
det høyre benet
det ene øret 
det andre øyet

Uten Dan 
var det 
ingen 
ting
ingen drømmer
ingen latter
ingen tanker som andre ikke bar
ingen
ting

Han savnet 
latteren hans
de lange 
varm
klemmene 
de magiske tankene som ble til gåtefulle ord

for Dan var en bror 
og et menneske 
som bar 
magien 
og drømmene 
høyere 
enn dagene 
som bandt dem sammen

like høyt og stolt som 
en solkonge bærer sin krone av gull
tenkte han

Da de levde side om side som 
brødre på jorden 
var hjertet hans
et 
helt 
hjerte

Han 
lyttet
lo 
og lærte
av ordene Dan fant så lett

Bror
vi er her for å 
oppfylle drømmene til hverandre
sa Dan

Bror
du er god 
innmari god
sa Dan

Bror
du vet at vi er laget 
av stjernestøv
sa Dan

Bror
jeg passer på deg i skolegården
alltid
sa Dan

Bror 
bare lag noe fint
noe du synes er fint
det holder i massevis
sa Dan

Og Dan tok han med seg langt inn i de dype skogene
hvor de møtte
ingen
og der inne 
under grantrærne ble falne kvister til 
gedigne fuglereder

kunst
sa Dan
og lo

Og sammen veltet de morkne trær
vugget og rugget på dem til 
de falt til jorden

vi bare hjelper dem på veien 
sa Dan

de blir til jord og liv igjen
til blåklokker og irrgrønn mose

Så sa han 
bror
om jeg noen gang forsvinner 
vil jeg alltid være sammen deg
alltid
sa han 
og så trampet Dan et stort hjerte i snøen 
på isen 
og fortalte ham om 
snøhjertets merkverdige reise 
fra snø til is til vann til hav til tåke til skyer 
til regn

regn som plasker ned over svart asfalt
regn som mater trær 
og blomster
regn som hjelper månen å skinne og funkle
på jorden 
regn som sildrer gjennom gatene
sandhaugene
søppeldyngene

regn som mater havet

med hjerter
sa Dan

lurt

Så ble Dan borte

og han 
ble et halvt menneske
uten latter 
uten syn
uten vilje 
uten 
glede
uten skogen 
uten havet
eller stjernene

inntil en natt

en natt som bar med seg en 
underlig drøm 
en drøm som viste ham at 
det 
langt
langt 
borte 
og 
veldig 
nære 
finnes
en magisk skog 
en skog med
gigantiske fuglereder
og 
veltede trær

en skog som gjemmer på all verdens vakre grønnfarger
en skog
hvor gullhøner tripper 
og 
påfugler legger egg av 
funklende diamanter
hvor Enhjørninger beiter
og drager sover sin romlende dragesøvn
i bortgjemte huler

og langt inne denne magiske skogen 
sitter månedronningen og folder ut 
det eviglange håret sitt 
og lager 
måneskinn

I denne magiske skogen bor fjærlette drømmer 
under blåklokker og mosedotter
drømmer som kan bli til virkelighet 
om du klarer å fange dem

Og midt inne i denne magiske skogen 
som strekker seg fra 
de høyeste fjell 
til de blåeste hav

står et tre

med røtter så dype at de når helt ned til kilden hvor alle hav blir født

et tre med grener så lange at de kan hente 
stjernestøv der stjernestøvet skapes

og lener du deg stille mot den knudrete, gamle barken og
ser for deg det du ønsker deg aller mest i hele verden ...

Da våknet han

våknet av regnet som trommet mot vinduet 
og gatelyset som laget skygger på veggene 
og søvnig kikket han ut

ut på regnet

ut på regnet som skapte 
hjerteformede 
vannpytter 
på den svarte asfalten