Daniel Rønning Stokkan døde for drøyt tre år siden, mens hans lillebror Sondre (24) må gå videre i livet.
– Dette er en litt annderledes julefortelling som er mest til Sondre, men også til Daniels venner. Man må ha håp i julen – denne høytiden er en tøff tid for mange. Hvis disse ordene kan være til hjelp for noen, så er det en stor gave til meg, sier Torill Stokkan.
Det var i sommer Stokkan skrev diktet, men først nå - rett før julehøytiden starter - la hun det ut på sin Facebook-side.
– Ordene kom på underlig vis, det var en rar opplevelse, sier Stokkan.
Her er Stokkans dikt:
HJERTE
Det var den dagen
Dan
valgte
seg bort
at
han
kjente
at
han
mistet
halve hjertet
den venstre armen
det høyre benet
det ene øret
det andre øyet
Uten Dan
var det
ingen
ting
ingen drømmer
ingen latter
ingen tanker som andre ikke bar
ingen
ting
Han savnet
latteren hans
de lange
varm
klemmene
de magiske tankene som ble til gåtefulle ord
for Dan var en bror
og et menneske
som bar
magien
og drømmene
høyere
enn dagene
som bandt dem sammen
like høyt og stolt som
en solkonge bærer sin krone av gull
tenkte han
Da de levde side om side som
brødre på jorden
var hjertet hans
et
helt
hjerte
Han
lyttet
lo
og lærte
av ordene Dan fant så lett
Bror
vi er her for å
oppfylle drømmene til hverandre
sa Dan
Bror
du er god
innmari god
sa Dan
Bror
du vet at vi er laget
av stjernestøv
sa Dan
Bror
jeg passer på deg i skolegården
alltid
sa Dan
Bror
bare lag noe fint
noe du synes er fint
det holder i massevis
sa Dan
Og Dan tok han med seg langt inn i de dype skogene
hvor de møtte
ingen
og der inne
under grantrærne ble falne kvister til
gedigne fuglereder
kunst
sa Dan
og lo
Og sammen veltet de morkne trær
vugget og rugget på dem til
de falt til jorden
vi bare hjelper dem på veien
sa Dan
de blir til jord og liv igjen
til blåklokker og irrgrønn mose
Så sa han
bror
om jeg noen gang forsvinner
vil jeg alltid være sammen deg
alltid
sa han
og så trampet Dan et stort hjerte i snøen
på isen
og fortalte ham om
snøhjertets merkverdige reise
fra snø til is til vann til hav til tåke til skyer
til regn
regn som plasker ned over svart asfalt
regn som mater trær
og blomster
regn som hjelper månen å skinne og funkle
på jorden
regn som sildrer gjennom gatene
sandhaugene
søppeldyngene
regn som mater havet
med hjerter
sa Dan
lurt
Så ble Dan borte
og han
ble et halvt menneske
uten latter
uten syn
uten vilje
uten
glede
uten skogen
uten havet
eller stjernene
inntil en natt
en natt som bar med seg en
underlig drøm
en drøm som viste ham at
det
langt
langt
borte
og
veldig
nære
finnes
en magisk skog
en skog med
gigantiske fuglereder
og
veltede trær
en skog som gjemmer på all verdens vakre grønnfarger
en skog
hvor gullhøner tripper
og
påfugler legger egg av
funklende diamanter
hvor Enhjørninger beiter
og drager sover sin romlende dragesøvn
i bortgjemte huler
og langt inne denne magiske skogen
sitter månedronningen og folder ut
det eviglange håret sitt
og lager
måneskinn
I denne magiske skogen bor fjærlette drømmer
under blåklokker og mosedotter
drømmer som kan bli til virkelighet
om du klarer å fange dem
Og midt inne i denne magiske skogen
som strekker seg fra
de høyeste fjell
til de blåeste hav
står et tre
med røtter så dype at de når helt ned til kilden hvor alle hav blir født
et tre med grener så lange at de kan hente
stjernestøv der stjernestøvet skapes
og lener du deg stille mot den knudrete, gamle barken og
ser for deg det du ønsker deg aller mest i hele verden ...
Da våknet han
våknet av regnet som trommet mot vinduet
og gatelyset som laget skygger på veggene
og søvnig kikket han ut
ut på regnet
ut på regnet som skapte
hjerteformede
vannpytter
på den svarte asfalten