Syndere i påskesol

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Morgentåken over havet var i ferd med å brennes bort av den gryende sola. Luften som omkranset den greske øya var varm og lett, noe annet enn den trykkende luftfuktigheten om sommeren.

DEL

Vaktmester Filip holdt vannslangen med den ene hånden mens han gned søvnen ut av øynene med den andre. Han gjespet. Disse tidlige morgenrundene ved bassenget på Hotel Sunset var forhatte, men nødvendige for å betale konas uendelige forbruk av falske designerklær.

Filip manøvrerte seg mellom solsengene med vandte skritt og spylte bort restene av nattens festligheter. Med ett la han merke til en rød væske som sivet utover vannoverflaten i en av bassengets kanaler. 

– Helvetes partysvensker, mumlet Filip for seg selv.

– Nå har de skandinaviske tullingene knust nok et glass Strawberry Daiquiri i bassenget!

Med sinte steg og flip-flopene smellende mot hælene trampet Filip bort til bassengkanten. Der fikk han seg en overraskelse.

I det rolige klorvannet duppet en solbrent kropp med den kritthvite baken over vannet som to isfjell i Middelhavet. Blodet strømmet ut av et kutt i halsen hans.

– Ja, ja, tenkte Filip.

– Dette er i alle fall lettere å rydde opp i enn glasskår på bassengbunnen.

Skyfri himmel. Sola på sitt høyeste. Bølgebrus og en mild havbris som avkjøler en klam kvinnekropp og legger et fint sanddekke over solbrun hud. Liv Svendsen tar et dypt magadrag og slipper ut et lufttrykk med en svak rødvinseim. Påskeferie i et gresk paradis, årets høydepunkt for den middelaldrende politietterforskeren fra Drøbak.

Liv er iført en svart badedrakt med hold-in-effekt fra undertøysavdelingen på Lindex. Brystkløfta er mørkebrun og full av sprekker som en uttørket ørken, et vitne om en soltilbeders lange karriere med en prinsipiell motstand mot solfaktor.

Kroppen som tyter ut av den billige badedrakten bærer preg av at Liv nærmer seg et halvt hundre år. Huden er liksom et par nummer for stor, de ekstra kiloene til tross. Munnen er malt blodrød og øynene er skjult bak et par store Dior-solbriller, en investering Liv sparte til et halvt år før den planlagte ferieturen. I hennes hode er hun en begjærlig amasone som slanger seg i solsteiken. For andre er hun en hvilken som helst kvinne i kontinuerlig forfall, som nyter sine siste dager med et hint av glans.

Ved siden av Livs solseng står et lite bord hvor det tredje rødvinsglasset glimrer i solskinnet, halvtomt. På andre siden av bordet ligger en ung gresk guttekropp, guddommelig glatt og glinsende i formiddagslyset.

Han er Livs gigiolo denne påskeferien, Sebastian. Hun er hans foreløpige forsørger, før neste nordiske flylast leverer en ny matmor. Sebastian ligger sidelengs på solsenga i minimal badetruse, flekser muskler i armer og ben, mens han beundrer arbeidsgiveren sin under mørke, tykke øyebryn.

Forbi det usannsynlige paret går en gruppe små barn sammen med en svensk feriebyråansatt. De er fra nabohotellet til Hotel Sunset, et familiehotell, og går langs stranda for å samle skjell til ettermiddagens håndarbeidsprosjekt. Alle barna er kledd i lyseblå skyggeluer og t-skjorter med verdens sterkeste bjørn dansende over utstikkende barnemager.

– Hvor er Bamse, Katrina? Spør en liten, dansk gutt.

– Bamse var lite varm i dag, men kommer på minidisco på kvällen, svarer den svenske barnevakten fra Bamse-klubben.

– Skallemann er mye kulere, sier et bedrevitende jentebarn, en liten kopi av sine snobbete vestkantforeldre, som for øyeblikket nyter sine ente paraplydrinker i poolbaren.

Liv velsigner sin egen barnløshet, mens hun sakte men sikkert glir inn i en behagelig søvn. Til formiddagsluren har hun planlagt en sensuell drøm med Sebastian i hovedrollen.

– Liv Svendsen, sier en ung, gebrokkent engelsktalende resepsjonist.

– Ja, svarer Liv irritert og avdekker et par pandaøyne under de eksklusive solbrillene.

– I'm sorry, it's a murder, stammer resepsjonisten, litt satt ut av den brune klatten som ligger svettende ved siden av den gresk godbiten.

– Herregud, finnes det ikke greske politietterforskere? mumler Liv og kaver seg ut av solsenga.

Oppreist får kroppen en helt annen form enn den utflytende silhuetten i liggende stilling, men på ingen måte mer flatterende. Hun setter en stråhatt på hodet og sender et klissete slengkyss til Sebastian før hun følger etter resepsjonisten. Sebastian puster lettet ut og klemmer rundt visittkortet den vakre hotellpiken snek til ham mens Liv veltet ut av solsenga. Han stikker det ned i den bulende badetrusa.

De to politimennene og vaktmesteren som møter Liv ved bassenget er på hennes alder, med vel anlagt ølmage og stadig krypende hårfeste.

Dette var noe annet enn den greske guden som kjeder seg på stranda i mitt fravær, tenker Liv skuffet, og smigret av sitt eget kompliment til seg selv. Hun har knyttet et stort silkeskjerf i livet for å skjule magefettet og hengerumpa.

Liv blir mindre gretten når hun ser at mordofferet er en ung, naken mann. Han ligger på de varme bassengflisene og stirrer tomt opp mot den turkise himmelen. Liv kjenner seg en smule kåt, og blir med ett satt ut av sin egen dagdrøm. Hun henter fram et fragment av sin profesjonalitet fra den altoppslukende overgangsalderdommen.

– Hva har skjedd? spør hun med stødig stemme.

Vaktmester Filip forteller om oppdagelsen tidligere samme morgen, og politimennene forteller om formiddagens avhørsrunder uten resultat.

Ingen av de ansatte på hotellet, grekere eller skandinaviske reisebyråansatte, kan identifisere den døde. Politimennene har heller ikke funnet legitimasjon, han er jo naken. De eneste mistenkelige sporene de har funnet på kroppen hans, bortsett fra det dødelige kuttet i halsen, er brunt lo i armhulene, knehasene og skrittet hans.

– Ta en DNA-test av ham og send den til Norge, Sverige og Danmark. Gi meg resultatet umiddelbart, befaler Liv. Hun snur på hælene og vralter ned til stranda igjen.

Sebastian ligger på ryggen med lukkede øyne og slikker sol.

– Babe, let's go to my room, sier Liv selvsikkert.

Sebastian hopper ut av solsenga og går lydig opp mot hotellets bungalower, hånd i hånd med sitt kvinnelige kredittkort.

Senere samme kveld banker det på døra til Livs hotellrom. Sebastian er i dusjen og hun sminker seg til kveldens middag i hotellrestauranten, drømmende om den utømmelige buffeten. Hun åpner døra pakket inn i hotellets hvite frottebadekåpe. Liv mener selv at badekåpa gir kroppen hennes en lekker timeglassfigur, men i virkeligheten ser hun mer ut som en potetsekk med strikk på midten. Utenfor døra står en av politimennene fra tidligere, smilende, med DNA-resultatene i en gul A4-konvolutt. Liv snapper konvolutten til seg og smeller døra i ansiktet til politimannen.

Resultatene fra DNA-testen forteller at mordofferet er den 22 år gamle svensken Nikolai Olsson, ansatt i reisebyrået som maskoten Bamse. Det forklarer hvorfor ingen kjente ham igjen, han går jo alltid i det latterlige bamsekostymet, tenker Liv.

– Liv, baby, sier Sebastian der han kommer ut av badet, naken, men med såpeskum på alle de rette stedene.

Liv slenger konvolutten på kommoden og lar badekåpa falle til gulvet. Det går kaldt nedover ryggen til Sebastian, men han har perfeksjonert pokerfjeset gjennom mange år. Etterforskningen får vente, tenker en yr og lykkelig Liv, hva er vel en svenske fra eller til?

– Var fin teckning, Elise! skrøt Bamse til den vesle vestkantjenta på fanget hans, bøyd og konsentrert over ettermiddagens tiende tegning.

– Det er meg og deg på en enhjørning i solnedgang, forklarte Elise, – Og denne andre er av oss to i leketøysbutikken på Steen og Strøm i Oslo.

Bortsett fra de korte komplimentene i ny og ne, fulgte ikke Nikolai særlig godt med på hva jenta sa. Bamsedrakten var varm og ubehagelig. Den luktet av hans svette fra de siste to ukene, iblandet barnedufter av solkrem og sukkerspinn. Dessuten loet drakten og store pelsdotter festet seg til den svette huden hans, spesielt i armhulene og skrittet.

Jeg bør virkelig få vasket denne snart, tenkte Nikolai, slik han alltid gjorde når arbeidsdagen gikk mot slutten, men som han alltid glemte når partysveisen var på plass.

Nikolai myste opp mot klokka på veggen gjennom hønsenettingen i Bamses øyne. Endelig var klokka fem! Han løftet Elise av fanget sitt og plasserte henne på benken ved siden av uten å bryte tegnestreken hennes med en millimeter. Med litt anstrengelse klarte han omsider å manøvrere de enorme pelsklumpene av noen ben over benken, og subbet videre mot døra til Bamse-klubbens lekestue.

– Bamse! ropte Elise, – Du skal få tegningene av oss.

Nikolai tok høflig imot de klussete kunstverkene og ga Elise en skikkelig bamseklem, før han gikk videre mot bungalowen sin. Å få av seg bamsedrakten var det nærmeste han kom en våt drøm nå til dags. Forhåpentligvis ville han få seg noe på festen i kveld.

Bergtatt av sine egne dagdrømmer merket ikke Nikolai at den ene av tegningene gled ut av de uhåndterlige potene, men det gjorde Elise.

Hun plukket straks opp bildet fra leketøysbutikken og løp etter Bamse, hennes helt, hennes rollemodell, hennes alt.

Bamse var allerede gått inn i bungalowen sin da Elises små ben omsider tok ham igjen. Hun skulle til å banke på terrassedøra, men brått dro hun til seg hånda, sjokkert.

Gjennom glasset kunne Elise se Nikolai ta av seg Bamses hode og avdekke sitt virkelige jeg. Alle Elises visjoner gikk i grus. Bamse var ikke ekte?!

Eller var han myrdet, flådd og identitetsrøvet av denne grusomme, svenske gubben? Hun bestemte seg der og da for at det siste alternativet var mest sannsynlig. Nå var hun, Elise, den utvalgte til å hevne Bamse og gjenopprettet universets balanse. I Elises hode ble en slu plan formet som en velknadd klump trolldeig.

Under hele kveldens minidisco skulte Elise stygt på «Bamses» der han hoppet og gjorde seg til på dansegulvet til alle barnas glede. De skulle bare visst!

– Hvorfor danser du ikke, Elise? spurte moren hennes med en litt snøvlete stemme. Drinkene begynte å virke kunne moren gledelig fornemme.

Elise svarte ikke. Hun var altfor oppslukt av sin egen sorg og hevnlyst. Etter siste discolåt og Bamses avskjed, snek Elise seg stille bort fra bordet foran scenen. Det var ingen sak å komme seg ubemerket unna. Foreldrene hadde nemlig inntatt discoscenen og utførte en sjanglete macarena.

Den vesle jenta ventet i buskene utenfor «Bamses» bungalow. Omsider kom Nikolai ut, med solbriller på hodet, kakishorts og rosa piqueskjorte med oppadvendt krave. Han var klar for fest og satte kursen mot poolbaren på nabohotellet, uoppmerksom på den lille skyggen som fulgte ham.

Det var ikke før han skulle til å krysse broa over Hotel Sunsets bassengkanal at han følte seg iakttatt og snudde seg for å sjekke.

– Hei, «Bamse», sa Elise med en ertende, ubehagelig tone.

– Elise? Vad gör du ensam ute så sent? Spurte Nikolai forvirret.

– Du mistet en av tegningene jeg ga deg tidligere, «Bamse», Elise viftet med arket.

– Förlåt, det upptäckte jag inte, skyndet Nikolai seg å si og gikk mot Elise for å hente tegningen. Han begynte å få en ubehagelig følelse overfor den vesle jenta. Hun minnet ham mer og mer om ei av tvillingene i «Ondskapens Hotell».

Nikolai satte seg på huk for å ta imot tegningen og kanskje trøste Elise med en god svenskeklem, men ble med ett overmannet av det djevelske pikebarnet. I hånda bak papirarket skjulte Elise en av farens monogrammerte brevåpnere. Det måtte ikke rare krafta til fra de spede armene hennes for å kjøre det skarpe mordvåpenet inn i Nikolais hals. Blodet sprutet ut over hele Elise, men hun fortsatte å holde brevåpneren stødig inn i halsen hans til hun var sikker på at han var død.

Neste steg var å strippe svensken og rulle ham ut i bassenget. Klærne hans samlet hun i hendene med mål om å kaste dem i havet sammen med sin egen blodige solkjole, før hun vendte tilbake til sine fulle foreldre.

Før hun forlot åstedet kastet hun et fornøyd blikk på det duppende liket og sa ut i natta:

– Skallemann er mye kulere!

Artikkeltags