Sydenpåske

(Illustrasjonsfoto: Vidar Henriksen)

(Illustrasjonsfoto: Vidar Henriksen)

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Knut angret ikke et sekund på at han hadde fulgt en impuls og kjøpt en kjapp påsketur til Spania. Han ville vekk fra stresset hjemme og selv om dette var første dagen i ferien følte han allerede at livet hadde blitt mye bedre.

DEL

Påskekrimkonkurransen:Sola hadde varmet godt i dag og han kjente at det brant litt i huden. Kanskje skulle han vært litt mindre macho og smurt seg før han satte seg med en pils i solveggen nede på strandbaren.

Nå var det blitt kveld og han gikk en tur i vannkanten alene. Han hadde aldri kommet seg vekk fra strandbaren i dag og da de hadde begynt å gjøre klart en fantastisk buffet hvor hovedattraksjonen var en isskulptur som lignet på Madonna, klarte han ikke å gå. Det var så fascinerende å se på hvordan kunstneren klarte å bearbeide isen og skape både spisse, skarpe kanter og runde, myke former.

I enden av stranda, under de fem palmene som sto der, så han to menn som helt klart drev med litt fordekt handel  i måneskinnet. Det var en svart mann som lignet en av solbrilleselgerne som ivrig promoterte sine varer rett under skiltet som fortalte at tilfeldig salg var forbudt.

I de små brenningene som slo opp mot stranda så det ut som om det kom en delfin eller en stor fisk svømmende helt opp på land. Nei, det var en person, helt svartkledd i en våtdrakt som ålte seg framover i sanden.

Plutselig tar personen sats, springer to, tre raske skritt fram mot solbrilleselgeren og med en bevegelse som virker innøvd, tar han tak i mannens hode, bøyer det bakover og skjærer fort over halsen på mannen.  Så slipper han kniven ned på sanden som fremdeles er varm etter dagens stekende sol.

Det hele gikk så fort at den andre personen bare så ut til å stå der i sjokk og se på, mens den svartkledde sprang tilbake i vannet og forsvant i brenningene.

Solbrilleselgeren lå på bakken og blodet hadde sluttet å pumpe ut av det gapende såret på halsen innen Knut nådde fram til dem.

«Faen i helvete,» tenkte han mens han sprang bortover stranda mot stedet der de to personene var.

«Hva er nødnummeret i Spania? Og snakker de engelsk?» Han kom ikke på noe nummer og begynte i stedet å skrike så høyt han kunne for å trekke til seg hjelp. «Policia! Help!» 

Han visste ikke hva han selv sa, men han lyktes i hvert fall i å tiltrekke seg oppmerksomhet fra noen av de som befant seg oppe på veien ovenfor stranda. Etter et par minutter var det samlet seg en flokk på fem-seks personer rundt liket og en hadde fått ringt til politiet fra sin mobiltelefon.

Politiet kom på ekte spansk vis. Fire biler med hylende sirener, blinkende lys og bevæpnede konstabler med alvorlige blikk og et kroppspråk som tydelig sa «du kødder ikke med meg».

De snakket fort og høyt på spansk. Knut forsto ikke et ord. Men han gikk fram til den ene og prøvde på engelsk å forklare at han hadde sett hendelsesforløpet. Han fortalt om de to mennene som hadde holdt på med sine saker og mannen fra havet som hadde drept den ene og så forsvunnet tilbake i havet.

Han fortalte om hvordan han hadde sett morderen kaste fra seg kniven i sanden og hvordan den andre mannen hadde stått helt frosset som i sjokk.

Da politiet ba han peke ut den andre mannen, kikket Knut forvirret rundt seg. Han kunne ikke se han. Den andre mannen var søkk vekk. Knut forklarte stammende på engelsk til en politimann som virket stadig mindre imøtekommende, om mannen og kniven.

«Så hvor mener du kniven ligger», spurte konstabelen. Knut pekte der han mente kniven burde ligge. Riktignok hadde han vært et stykke fra hendelsen, men han var ganske sikker på i hvert fall omtrent hvor kniven burde ligge. Men der var det ikke noe. Og da politiet hadde gjort ferdig et grundig søk i området rundt liket var det heller ikke funnet noen kniv. Den var simpelthen helt vekk.

Knut følte at han mer og mer viklet seg inn i en helt utrolig historie. Han merket også hvordan konstablene rundt ham endret adferd. Det var tydelig at de så ham mer som en suspekt mann enn et uskyldig vitne, slik han selv hevdet at han var.

«Du får komme med oss.» Det var den mest autoritære av politimennene som snakket. Han så ut som han var en form for sjef og dessuten den som best kunne kommunisere på engelsk. Knut begynte å bli redd. Skulle han tas inn til avhør på en spansk politistasjon? Så de på han som en mulig gjerningsmann? En morder?

Knut ble dyttet inn i baksetet på den lille politibilen. Foran satt to konstabler, den ene med våpenet i fanget. Kjøreturen var ikke lang. Etter fem minutter stoppet de foran en bygning merket Policia Municipal. Knut ble bryskt ført inn i bygningen og inn i et rom med et bord og fire stoler.

Etterlatt og med et hode fullt av forvirrede tanker følte han seg utrolig ensom. Etter noen minutter ble døren åpnet og to personer kom inn, en politikvinne og en mann i sivil. Kvinnen presenterte seg på flytende engelsk. Knut ble så glad over endelig å kunne fortelle i detalj hva som hadde skjedd og få bort denne følelsen av å være mistenkt, som han hadde kjent på den siste timen.

Igjen fortalte Knut i detalj hva han hadde sett på stranda. Mannen fra havet hadde vært middels høy, slank og velbygd. Han beveget seg som en som var godt trent.

«Det er en forskjell på hvordan en veltrent og en som bare er slank beveger seg,» sa Knut. Men det hadde vært mørkt, kun måneskinn og mannen hadde hatt på seg hel våtdrakt. Så det var ikke mye mer han kunne si om gjerningsmannen. Den andre personen hadde han en litt bedre beskrivelse av, men han hørte selv mens han snakket hvor generell den var. De ville ikke finne han ut fra den beskrivelsen, dat var han fullt klar over. Han skjønte jo også at hans egen situasjon ikke ble mye bedre av at han ikke kunne være mer detaljert.

Etter et avhør som han følte hadde vart hele natten, ble han låst inne på en celle for seg selv og bare med tankene sine til selskap. Hvordan går det an at en uskyldig hoppe-på tur til Spania kunne ende i dette her?

Alt han hadde opplevd i kveld var surrealistisk. Mens han satt alene på sin celle gikk tankene rundt hva som hadde skjedd. Mannen fra havet, kniven som bare forsvant, han hadde ikke svarene, men kunne ikke la spørsmålene ligge.

Plutselig åpnet døren seg.

Et vitne hadde fortalt at han hadde sett Knut komme løpende bortover stranden mot en mann som lå nede og en annen mann som også var der. Men noen mann fra havet hadde han ikke sett. Uansett hadde Knut tydeligvis kommet løpende etter at solbrilleselgeren var drept, så han var fri til å gå. Men, han måtte holde seg i nærheten og være tilgjengelig om de behøvde han igjen.

Etter å ha blitt sluppet fri gikk Knut bare omkring uten planer. Men plutselig befant han seg like ved strandbaren fra dagen før.

Isskulpturen hadde delvis smeltet og både den og buffeten var ryddet bort. Men Knut ble trukket mot baren. Det var noe i underbevisstheten hans som arbeidet. Han fikk ikke tak på hva det var. Han satte seg ned og bestilte en øl. Kelneren spurte om han hadde fått med seg hva som hadde skjedd like ved siden av baren i går kveld. Jo, da, det hadde han. Han hadde faktisk sett mordet bli begått. Mens han snakket kom isskulptøren fra i går også og satte seg. De var begge veldig interesserte i om han kunne fortelle detaljer. Hvordan hadde morderen sett ut? Hvor hadde han kommet fra? Ville han kunne kjenne ham igjen?

Mens han satt ved bardisken og sippet til ølen, kikket han på fryseboksen der de oppbevarte is til drinker og annet. Han så deler av isskulpturen ligge ødelagt i fryseren. Ja, de tok vel vare på dette for å kunne ha noen fancy isbiter til utvalgte blondiner som måtte komme forbi kanskje.

En av isbitene fanget hans oppmerksomhet og han ropte på kelneren for å spørre om han kunne få den biten. Den var kunstferdig utført. Det må ha vært et av de spisse brystene til Madonna-figuren. Isen virket glasshard og spissen var så man kunne skjære seg på den.

Plutselig slo en tanke ned i Knut. Han måtte bare se nærmere i fryseren. Så ivrig ble han at han hoppet over bardisken og dukket ned i fryseboksen. Flere deler av skulturen lå der. Flere deler var sylskarpe. Plutselig gikk det opp for han hvordan kniven bare kunne forsvinne. Å lage en kniv av is for deretter å kaste den fra seg i varm sand var jo genialt. Selv om kniven skulle bli funnet før den hadde smeltet helt ville jo fingeravtrykk og dna være vasket bort for lengst.

Mens han sto med den skarpe isfiguren i handa så han en bevegelse i øyekroken. Det var isskulptøren som kastet seg etter ham. Knut rakk såvdt å få vridd seg til siden slik at slaget som var ment for han bommet. Med isen han fremdeles holdt i hånden slo han tilbake av all kraft, men slaget bare skrenset hodet på isskulptøren. Knut prøvde igjen, men nå var isen blitt så glatt at den skvatt ut av handa hans. Knut var ingen veltrent slåsskjempe. Isskultøren var både yngre og så godt trent ut. Han tok et raskt skritt mot Knut med knyttneven hevet til slag igjen. Men akkurat da han skulle slå, skled han på isen Knut hadde misten på gulvet, slo ut med armene og falt bakover. Hodet traff kanten på fryseboksen og mannen falt bevissløs på gulvet.

Kelneren hadde ringt nødnummeret og igjen var det rene fyrverkeriet av blå og røde lys og uniformerte politikonstabler på stedet. Kelneren forklarte hva som hadde skjedd og Knut fikk anledning til å forklare sin teori om iskniven.

Solen skinte ned på en isbit dekket av gjennomsiktig væske. Knut kunne nyte den siste feriedagen i sola med en velfortjent gin og tonic. Hoppe-på turen han hadde tatt for å komme bort fra stresset hjemme hadde gitt ham et nytt perspektiv på ting og nå gledet han seg til å komme hjem igjen.

LES OGSÅ: Den hjemvendte morder (vinner av påskekrimkonkurransen)

LES OGSÅ: Har alltid likt mysterier – møt vinneren av påskekrimkonkurransen

Artikkeltags