Rød vinter

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Frostrøyken sto ut av munnen, før han tok et dypt drag av sneipen som hang igjen som et slakt i munnviken hans. Lyset i vinduet sto fortsatt på. Det var ingen som kunne se ham der han sto i mørket mellom vedskjulet og utedassen.

DEL

Påskekrimkonkurransen:Skyggene fra innsiden hadde holdt seg i ro de siste par timene. Bilen var parkert et godt stykke inn i skogen, men ikke nære nok til at den var synlig fra huset. Den siste biten hadde han trasket gjennom snøen som nå nådde han opp til godt over knærne på det høyeste. Trærne hang med grenene sine som om de var tynget ned med alle slags bekymringer og hadde gitt opp alt håp.

Det var nesten dystert. Så veldig dystert.

Med kalde fingre rullet han seg en ny sigarett og skjulte seg bak veggen for å tenne den, slik at lyset fra den lille flammen ikke skulle avsløre ham. Med et dypt drag igjen var det som et nytt liv våknet opp i ham. Øynene fulgte den late strømmen av tobakksrøyken som gled sakte og omringende over ansiktet hans. Det var en god følelse.

Hanskene varmet ikke så godt lenger, å blåse varm luft inn i de gjorde heller ikke den store nytten. Han hadde stått stille litt for lenge. Kulden hadde begynt å trenge seg inn gjennom klærne og gjøre ham stiv der han sto. Om bare lyset kunne bli slukket nå så. Hvert øyeblikk.

Luen var trekt godt nedover ørene og kragen på jakken var brettet opp. Benene stampet på plass for å holde sirkulasjonen igang. Han kunne nok ha ventet i bilen og holdt varmen der, enn å stå og vente her som en eller annen skygge. Alt var stille. Og mørkt.

Tankene gled over i ingenting mens han sto og stirret på gloen fra sigaretten, da plutselig lyden av en dør som slo seg igjen lød over gårdsplassen. Pusten satt seg fast i brystet og halsen klappet seg sammen som en punktert slange. Noen bevegde seg i hans retning. I noen sekunder forbannet han snøen som lyste opp rundt ham og tvilen på at dette var et godt sted å gjemme seg gjorde ham bare enda mer sint. Med raske blikk så han rundt seg om det var noe som kunne avsløre ham der han sto. Han hadde vært nøye med hvor han hadde gått for å komme frem, så det ikke var noen tydelige fotavtrykk som ledet hit. Han hadde sirklet rundt plassen og holdt seg nær der trærne var som tettest og kommet seg inn langs vedskjulet der det ikke var noen måte å se inn til huset på. Han måtte bare huske på å ta samme veien når han skulle tilbake.

Ut fra der han sto i skjul, så han døren til utedassen åpne og lukke seg. Hvem det var som hadde kommet ut så han ikke. Med raske forsiktige steg, grep han tak i øksen ved siden av seg, røsket opp døren. På innsiden sto det en mann med ryggen til, bredskuldret og generelt stor. Men før han fikk snudd seg, kom øksen fra oven og satte seg dypt plantet i nakken. Han måtte sette foten på ryggen hans for å få løs øksen igjen, med ett hogg til satt den fast i bakhodet.

For et strev tenkte han, mens han lirket løs øksen igjen. Blodet fløt til alle kanter. Noe av det hadde kommet på han også, det likte han ikke. Sinnet var i kok og han hogg et par ganger til.

Når han kom ut så han at lysene var slukket og huset var mørkt. Bortsett fra et lite lys som sto tent ved inngangen. Natten var egentlig idyllisk stille og rolig. Med stjerneklar himmel og månen som lyste opp den tykke hvite sneen som lå lik en dyne over skogen.

Hvis man ser bort i fra de røde fotsporene som ledet bort til siden av huset.

Inne i gangen sto Mats og speidet ut av et lite vindu, som speilet refleksjonen mer enn det man kunne se ut. Ut av vinduet var mørket nesten til å ta på. Døren til utedassen sto på gløtt og han syntes han så et par skotupper stikke ut på nedsiden av døren, men var ikke helt sikker. Du ber til den hellige sirkel du også, tenkte han lett humoristisk før han så noe glimtet til i vinduet og han dukket til siden idet noe braket ned i benken rett ved der han sto. Om det var refleksjonen i vinduet han reagerte på eller hva, kunne han ikke si med sikkerhet, men glad for reaksjonsevnen sin var han. Over ham sto det en kjempe. Ansiktet var gjemt i skyggen av luen og kappen.

Kledd i bare sort, var det vanskelig å skille ting fra hverandre der han krøp med raske bevegelser bakover. Veggen dunket ham straks i ryggen og noe kom samtidig farende deisende ned mellom benene hans og plantet seg godt ned i plankene. Noe mørkt og glissende lå som et tynt lag rundt øksehodet. Hvordan han greide å vri seg vekk og ut i gangen husket han ikke, man han klarte det. Døren sto på vid gap og kulden slo som en knyttneve inn på vei ut. Heldigvis gikk man alltid med sko på når man var på hytten. Jakken som hang i gangen, rev han med seg i blinde. Alt lå mørkt og forlatt. Hadde han ikke vært kjent der fra før, hadde det vært som tatt ut av en skrekkfilm. En skrekkfilm, der alle dør til slutt.

Eneste kilden til lys var månen som skinte ned, kald og hvit. Han løp bort til utedassen og ropte febrilsk til Stian. Men ingenting skjedde. Idet han kom bort til døren, så han hodet til kompisen var enten stappet ned i do eller helt borte. Tankene koblet seg ikke sammen. De sto helt stille. Eneste som sto klart for ham var; pust og LØP! NÅ!

Plutselig lød det et tungt dunk på døren og den føk igjen, øksen hang igjen der. Over gårdsplassen kom det en bulldoser av en mann. Man har sett for mange filmer til å vite at man ikke kan bare stå stille og vente at noe skal skje. Men det er nesten det som holdt på å skje, dette var så surrealistisk at for et øyeblikk, trodde han at dette måtte være en film, ikke virkelighet. En spøk, som holdt på å gå for langt. Det var like før han begynte å le, og gå mot fyren med åpne armer, lik «Hei, kompis. Ha ha, morsomt, faen nå skremte du liv-skiten ut av meg, nesten.. Bare nesten».

Jeg skal ikke si at det var «noe» som ikke stemte med det, for ingen jævla ting stemte. Det hadde vært fordømt naivt av meg. Bestekompisen lå hodeløs på en utedass, økser kom haglende etter meg. Var det noe med det som var normalt. Jeg bare spør, jeg MÅ spørre, for vettet mitt holder på å kortslutte snart!

Jeg legger merke til fotspor som går fra utedassen til baksiden av vedskjulet og derfra ut til skogen. Igjen så kobler hjernen ingenting sammen. Om det virker normalt eller om det er noe som er underlig, ingenting slår gjennom. Annet enn at den tolket det som en ledetråd; «Sti, følg her». Det kunne nesten stå med røde blinkende lys foran meg, for alt jeg vet. Men kroppen var i auto modus. Det var ingenting jeg kontrollerte lenger. Det som skjedde, det bare skjedde. 

Skrenten ned til trærne var ikke brattere enn det jeg kunne løpe, vanligvis, men med den mengden snø som var kommet i vinter, var det nesten som å vasse i vann. Det gikk ikke like raskt. Lyden av at øksen ble revet løs fra døren, eller at døren ble revet løs fra øksen var nok rettere sagt, for et par sekunder senere kom døren farende ut i skogen også.

Uansett hvordan jeg løp, hvilket tre jeg gjemte meg bak, var det som om «dyret» var rett bak meg. Uansett. Nå ledet jeg ham jo med en sti til hvert gjemmested, for snøen var ikke på min side denne gangen. Den var nådeløst imot meg. Det eneste jeg hadde til min fordel var hastighet. Jeg beveget meg raskere. Å klatre opp i trærne var ingen ide, da var jeg fast. Ingen vei videre. Ferdig. Et enkelt bytte. De tankene måtte jeg riste ut av hodet mitt, de kom bare til å sakke meg ned. Det var bare en vei, ikke opp eller ned, bare rett frem.

Jeg hadde på følelsen at jeg hadde vært flink å løpe i sikk sakk, men jeg kom alltid tilbake til de fotsporene som var der fra før. Hvor lang var denne skogen? På et eller annet tidspunkt hadde jeg på følelsen at jeg hadde sirklet meg selv. Flere ganger skremte jeg meg selv, når jeg stoppet opp for å høre etter lyder. Men den eneste lyden som jeg kunne høre, var hjertet mitt som holdt på tromme seg vei igjennom og ut av ørene.

Rett over hodet, lød det en ugle. Skremt, falt jeg bakover og ned. Plutselig var alt hvitt og alle retninger var og så like ut. Uglen flakset avsted, sikkert fordi jeg var så frekk til å forstyrre den over til en annen gren mens den så likegyldig over på meg og blunket med de store runde øynene sine.

Fra mørket er du kommet og til mørket skal du tilbake, tenkte jeg idet en skygge stanset opp rett ved siden av der jeg lå. Pusten blir slått ut av meg, idet et spark lander midt i brystet og blodsmaken er faktisk blod. Noe er ødelagt. Lyden av at noe knekker er øredøvende. Hjernen er skutt, synsfeltet er hvitt. Smerten en eneste lang sylskarp tråd som går tvers igjennom kroppen.

En diger hånd griper tak rundt halsen min og løfter meg opp som om jeg ikke veier noe. Jeg ser ned på et par øyne som er døde, kalde, kalkulerende. Grepet om halsen strammer til og bare en tynn stripe med luft greier å passere ned i lungene, før det begynner å mørkne. Hodet blir dunket inn i trestammen bak meg og stjernene danser på ordentlig. Det siste jeg ser gjennom en tykk frostrøyk som lukter sterkt av tobakk, er noe blankt og rødt som kommer i rasende hastighet, før alt er borte. Og bakken kommer krasjende opp og møter meg med knusende ro. Og snøen rundt blir farget med en spredende rødme som to røde lepper signaliserer en endelig slutt.

Artikkeltags