Mordet på Glittreklinikken

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Så var det avgjort. Glittreklinikken, et spesialsykehus for lungesyke som lå i høyden av en ås i Hakadal, rett utenfor Nittedal sentrum, skulle selges. Nye eiendomsutviklere skulle overta klinikken før 2018, og i dag hadde Hildegunn Weiersrud fått oppgaven med å vise representantene for de nye eierne rundt på stedet

DEL

Påskekrimkonkurransen:Påskekrimkonkurransen:

Hun hadde jobbet som sykepleier ved de ulike avdelingene i flere tiår, og de siste årene hadde hun hatt ansvaret for tuberkulosemuseet som lå i femte etasje. Hun var stolt av det som var blitt gjort der og alle besøkene de hadde hatt av skoleklasser, publikum og pasienter.

Representantene for kjøpet, Vidar Kranienborg og Petter Vilskog, avsluttet nettopp omvisningen i fjerde etasje og gikk de siste trappetrinnene opp til museet. «Som dere sikkert vet, het det Glittre Sanatorium her under tuberkulosetiden,» fortalte Hildegunn idet lampene i rommet plutselig begynte å blinke frenestisk.

Strobelyset fremhevet de massive murveggene og tvang frem uhyggen ved stedet. De ble stående ved øverste trappetrinn, i heisgangen, mens de ventet på at lyset skulle stabilisere seg igjen.

«Er det vanlig med strømproblemer her oppe?» spurte Petter Vilskog strengt. Hildegunn avfeide alvoret med en håndbevegelse, mens hun trakk på smilebåndet.

«Nei, det kan jeg love deg. Jeg tror ikke lysene har oppført seg slik siden før andre verdenskrig. Når tuberkulosepasientene ble operert i denne etasjen, brukte de så mye strøm til den digre operasjonslampen og den elektriske sagen at lysene blinket i hele Hakadalen.»

Hildegunn skulle til å le, men så ble lyset helt borte noen sekunder, og spøken forandret seg til en ubehagelig atmosfære. Kort etter kom lyset på igjen.

«Elektrisk sag, sa du?» spurte Vidar Kranienborg. «Når andre behandlingsmetoder mot tuberkulose ikke fungerte, var thoraplastikk den store lungeoperasjonen. Da fjernet legen et antall ribbein rundt den syke lungen. Inngrepet førte til varig sammenklapping av lungen, slik at tuberkuloseprosessen ble hemmet. Pasientene fikk bare lokalbedøvelse, og skrikene deres kunne ofte høres i fjerde etasje.»

Petter Vilskog kikket rundt seg. «Når lysene fra operasjonslampen gikk på i øverste etasje, slo befolkningen i dalen av lysene hjemme hos seg for at kirurgen skulle få mest mulig strøm når han opererte,» fortsatte Hildegunn. Stillheten og den spente atmosfæren i denne etasjen var uventet for representantene for eiendomsutviklerne. Det kjentes som om skrik fra en svunnen tid satt igjen i murveggene. Lukten av angst, sykdom og død traff med ett Petter Vilskog og gav ham gåsehud.

«Dere vet det går rykter om at den tidligere oversøsteren går igjen i bygget?» spurte Hildegunn. «Pasienter forteller om heiser som starter av seg selv fra femte etasje om natten, enda det ikke oppholder seg noen her. Fotografier folk tar blir ofte diffuse, og stoler og skritt høres ofte over hodet på de som er innlagt eller jobber i fjerde etasje,» avsluttet hun. Hildegunn Weiersrud satte nøkkelen i låsen til museet. Idet døren gled bakover til venstre, åpenbarte operasjonsrommet seg. Synet som møtte dem, fikk Hildegunn til å rygge bakover i et stumt skrik. Det siste hun oppfattet var Vidar Kranienborg, som tastet hurtig på mobiltelefonen sin.

Lensmann Roger Aune vandret rundt i rommet, mens overbetjent Birger Lie lente seg inntil den gule murveggen ved siden av vinduet. Ved kjøkkenbordet satt Hildegunn Weiersrud, sykepleier Margot Linden, vaktmester Rolv Isaksen og bestyrer Siv Rygge.

«Årsaken til at dere sitter her, er at dere er de eneste med nøkkel til museet, hvor det nettopp ble funnet et lik i den gamle operasjonssalen,» begynte lensmannen.

«Er det noen som vil tilstå drapet?» Det ble helt stille i rommet. De fleste stirret ned i bordet. «Jeg tenkte meg det,» fortsatte Roger Aune.

«Jeg vet det går rykter om at den tidligere oversøsteren spøker i bygget, men vi kan ikke skylde på henne i denne saken. Birger, vil du begynne?» Overbetjenten nikket.

«Det hele virker iscenesatt tilbake til sanatorietiden, da den hvite peste regjerte. Tuberkulosen,» opplyste Birger Lie.

«Operasjonslampen er plassert over sykesengen som står midt i rommet. I den ligger en ung, kraftig overvektig dame med langt, mørkt hår. Hun har puter stablet bak ryggen. Noen har slengt fra seg en gammel elektrisk sag på gulvet. Ved siden av sagen, ligger en utstillingsdukke kledd i en gammel sykepleieruniform. Kompresser med blod ligger strødd rundt om på gulvet. Pasienten har et digert kutt fra skulderen og ned mot buken, og blod ligger tilgriset utover det hvite dynetrekket på sengen. I et nyreformet pussbekken er det plassert åtte ribbein fra pasienten. Det står skrevet Rose i pannen hennes med rød leppestift.» Lensmannen nikket.

«Kan noen fortelle meg hvorfor det var oppstilt på denne måten? Hvorfor drapet antyder at vi må tilbake i tid?» spurte han. Hildegunn så på ham.

«Pasienten må ha gjennomgått thoraplastikk og fjernet flere ribbein,» sa hun. «Dukken forestiller antakelig en sykepleierassistent. De var til stede under operasjonene og besvimte ofte under prosedyren. En av legene som opererte her før i tiden, hadde rykte på seg at han kastet kompressene opp i lampen når assistentene hans ikke reagerte fort nok. Sykepleierne måtte derfor telle alle etter operasjonen og hang de på et eget stativ for å se at ingen hadde blitt igjen i pasienten.» Roger Aune nikket fornøyd.

«Og navnet i pannen hennes?» spurte han. «Under tuberkulosetiden var det vanlig å gi hverandre dyre- og blomsternavn under perioden de var der. Dette fordi det var skambelagt å ha en slik diagnose. De ønsket ikke å stå frem med sine virkelige navn,» fortalte bestyrer Siv Rygge.

«Nettopp,» utbrøt lensmannen fornøyd. «Pasienten vår, Maren Kvisvik, kommer fra Asker. Hun har alvorlig astma og er pasient i fjerde etasje,» sa han.

«Etasjen tuberkulosepasientene ble flyttet til når de ventet på operasjon og som de ble lagt etter operasjonen, hvis de overlevde. Slik jeg husker det, var det mange unge her på den tiden.»

Bestyreren nikket for å bekrefte det. «Så hva er motivet, Birger?» spurte Roger Aune kollegaen sin.

«Motivet er at noen ikke er villig til å selge Glittreklinikken,» påstod overbetjenten. Noen ønsker å beholde den slik den er i dag. Eller hva, Hildegunn?» Hildegunn Weiersrud rødmet.

«Vi er flere som ønsker å beholde bygget slik det er i dag,» svarte hun nølende. «Selv om man bygger opp museet på nytt et annet sted, vil det ikke få samme atmosfære som det har i dag. Det var her alt hendte.»

«Vaktmester, har du lagt merke til noe uvanlig i femte etasje i dag?» spurte lensmannen. «Nei. Jeg har reparert brusmaskinen i kjelleren i hele dag,» mumlet Rolv Isaksen.

«Dessuten bruker du ikke rød leppestift, gjør du vel?» spurte Birger. Det fikk den ellers så trauste vaktmesteren til å smile.

«Dette er sikkert et merkelig spørsmål, men kan jeg få lov til å lukte på deg?» spurte lensmannen. Rolv Isaksen luktet gammel svette og tobakk.

«Du kan få lov til å gå,» sa Roger Aune og åpnet døren.

«Hildegunn, du kan også gå,» la Birger Lie til.

«Du hadde omvisning med representantene for eiendomsutviklerne som har kjøpt stedet, og du var en av de som fant liket. Det er ingen mulighet for at du tok livet av Maren Kvisvik.» Hildegunn kikket på kollegaene sine og beveget seg motvillig mot døren.

«Så du skal ikke lukte på meg også?» spurte hun, skeptisk til den uvanlige etterforskningen.

«Det vil ikke bli nødvendig,» svarte han høflig og lukket døren etter henne. Tilbake satt sykepleier Margot Linden og bestyrer Siv Rygge.

«En turgåer ringte oss i stad fordi han oppdaget blod som sildret nedover Nitelva,» fortalte Birger Lie.

«Visste dere at det, fra tuberkulosetiden, går rykter om at beboerne i dalen aldri slapp barna sine opp til elven etter operasjonsdager på sanatoriet? Det var fordi personalet tømte blod fra pasienten i elven når de var ferdig med operasjonen. Turgåeren fant også flere døde ekorn i elven. Siv Rygge. Kan du fortelle meg hvorfor?» Bestyreren dro til seg armene hun støttet haken på, da hun hørte navnet sitt.

«Etter andre verdenskrig kom det et tuberkulosemedikament vi kalte for PAS,» fortalte hun. «Tablettene liknet fuglefrø. Siden pasientene ikke likte smaken på dem, spyttet mange medisinen ut av vinduene. Ekornene fikk tak i de blodfortynnende frøene, fikk indre blødninger og døde. I lang tid etterpå var ekorn utryddet i området rundt Glittre.»

«Nok et varsku tilbake til tuberkulosetiden,» sa lensmannen. «Vi fant rød leppestift i veskene til dere begge, men det er bare en av dere det lukter flesk av.»

«Flesk?» utbrøt bestyrer Siv Rygge. «Ja, flesk,» bekreftet Roger Aune. «Før i tiden luktet det alltid flesk i bygningen når legen opererte, fordi han brant kappilærårene til pasientene slik at de ikke skulle blø. Det lukter flesk av deg, Margot,» poengterte lensmannen. «Du er den skyldige.» Sykepleier Margot Linden begynte å gråte.

Så var det avgjort. Glittreklinikken skulle selges og museet skulle legges ned. Bestyrer Siv Rygge satt igjen på kjøkkenet lenge etter at politiet hadde tatt med seg kollega Margot Linden til det lokale politikammeret. Hun følte seg uovervinnelig. Før drapet hadde hun sendt sykepleieren opp til museet for å hente et skilt hun skulle bruke i en forelesning. Allerede da hadde det luktet flesk i femte etasje etter hun hadde holdt på med utstyret til å brenne tynne blodårer, slik at eimen hadde festet seg til Margot. Selv hadde hun rukket en dusj før sykepleieren gjorde ærend for henne. For det var bare på denne måten, ved å komme seg unna drap, hun kunne kjempe videre for å beholde Glittreklinikken nøyktig slik den var i dag. Plan A var iverksatt.

Påskekrimkonkurranse 

Artikkeltags