Den hjemvendte morder

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Fredrikstad 1938: Den skjeggete sjøulken ramlet inn og stengte vær og vind ute idet han smelte døra igjen bak seg. Et iskaldt gufs fra Vesterelva la seg som et teppe i rommet.

DEL

«Se til helvete å gi meg en whisky! En dobbel. Isen kan De beholde selv.»

Servitøren løftet blikket forsiktig og kikket på den skitne mannen i sidesynet.

«Et øyeblikk, min gode mann.» Han svarte høflig selv om den slitne kroppen på andre siden av bardisken var svært frekk i sin oppførsel. Uten den påtatte høfligheten ville han aldri ha overlevd servitøryrket.

«Kan jeg by på en Jameson eller kanskje en Vat 69?» Servitøren fortsatte det vennlige toneleiet.

«Samme faen! Bare gi meg noe som hjelper mot den jævla hodepinen!» Sjøulken var sløv i blikket og satt med hodet hvilende bakover i en slags overgivende positur.

Servitøren smilte lett for seg selv.

«Da tror jeg det blir en Glenfiddich, trippel sådan. Den perfekte kur mot et slitent hode.» Han løftet flasken ned fra hyllen og skjenket i glasset.

Sjøulken svelget uten en mine og smalt glasset i disken.

«Gi meg en til, for faen!»

«Hatt en røff kveld?» Servitøren gjorde seg mentalt klar for en helaften lyttende til anger, gamle romanser, sidesprang og fylleprat.

«Ja, det kan De si! For å si det rett ut har jeg myrdet en gammel uvenn. Og det er jeg faen meg stolt av! Gi meg påfyll, din jævel». Sjøulken stirret intenst på den eneste personen i lokalet som nå sto som spikret i gulvet, hvit i ansiktet og med en flaske Glenfiddich, årgang 1924, i et fast grep.

Servitøren skjenket hurtig i glasset og unngikk blikkontakt. I hodet hans raste fluktmuligheter og eventuelle løsninger på den beklemte situasjonen. Han lukket øynene og gjenfant fatningen.

«De må ha meg unnskyldt, men hva er det De sier? For guds skyld, om De har begått mord vil jeg anbefale Dem at De melder Dem for politiet!» Servitøren holdt pusten og angret umiddelbart på utsagnet.

«Jo visst, det skal jeg også med tiden. Men først skal jeg bli knakende full!» Sjøulken løftet glasset som en slags triumf.

«Nok en dobbel, min gode mann. Gi meg en stram en som kan vare natten igjennom!»

Servitøren skjenket i glasset og kikket nervøst på mannen. Det var noe mistenkelig kjent med fjeset, posituren og stemmen. Som en gammel bekjent i forkledning.

«Det er Dem!» Servitøren rykket noen skritt tilbake og ble stående å måpe.

Den gamle sjøulken smilte.

«Ja visst, det tok sin tid. Ryktet om min død er sterkt overdrevet om jeg tør å påstå. For å være ærlig med Dem så er De den første som gjenkjenner mitt ansikt efter tilbakekomsten. Hadde det ikke vært for at jeg faktisk har myrdet en mann nu i kveld, ville det vært fullstendig fortreffelig å være tilbake i Plankebyen. En mann bestreber alltid å vende tilbake til sin hjemby.»

Servitøren stirret forskrekket på mannen i midten av sekstiårene som han kun kjente fra fotografier. Den krokete nesen var lett gjenkjennelig.

«Men hvorfor? De må ha meg unnskyldt, men akkurat nu forstår jeg svært lite». Servitøren følte seg mo i knærne, men forflyttet seg allikevel på utsiden av bardisken og tok sete ved siden av sjøulken. Frykten var på et øyeblikk blitt forvandlet til fascinasjon.

«En rettskaffen mann bør alltid få servert sannheten, derfor skal jeg nu fortelle.» Mannen tømte whiskyglasset og rensket stemmen.

«Vi skal ti år tilbake i tid og jeg var mer enn klar for det som skulle bli min kanskje siste bragd. I min rus var jeg intetanende om at der var en forræder skjult blant bakkemannskapet. Historien hadde vært så meget annerledes om jeg hadde visst.»

Servitøren lyttet nysgjerrig mens mannen fortsatte.

«Noen timer efter takeoff, den skjebnesvangre dagen, blinket varsellampene for lavt drivstoffnivå forrædersk. Jeg sendte derfor min annenstyrmann bakover i kabinen for en påfylling, men til min overraskelse returnerte han forbausende kvikt med en desperat mine i ansiktet. Han forklarte meg med skjelvende stemme at alt der var kun tomme bensinkanner med påskriften «adjø». Jeg forsto umiddelbart den store sammenhengen og innfant meg der og da med min skjebne.»

Servitøren skjenket to glass whisky med en ustødig hånd.

«Etter en kontrollert kræsjlanding befant jeg meg i et frådende hav og til min overraskelse var jeg kommet velberget igjennom det som skulle vært den sikre død. Jeg er redd jeg ikke kan si det samme om skjebnen til mitt mannskap og min kjære maskin.»

Mannen tok en kort pause og rensket stemmen med en slurk av glasset.

«Deretter greide jeg mirakuløst å redde meg i land der jeg søkte tilflukt i en fangsthytte. Jeg pleiet mine sår og falt inn og ut av bevisstheten. De må tro meg når jeg sier det var harde kår. En stakkar vant med bylivet ville omkommet på flekken, men min lange erfaring sto meg bi.»

«Man hvorfor ble De ikke funnet når De var så nær sivilisasjonen?»

«Vel, man kan kanskje si jeg ikke ville bli funnet. Jeg brukte tiden godt til å erindre og tenke på de store spørsmål her i livet. Det var også beleilig å nyte avstand til kreditorene, man er i mange sammenhenger mer verdt død enn levende. Med tiden trakk jeg nordover og levde av fangst i det skjulte. I tillegg brukte jeg tiden til å planlegge tid og sted for en passende hevn».

«En passende hevn på mannen De myrdet nu i kveld?» Servitørens fascinasjon ble delvis forvandlet til frykt.

«Det stemmer, det stemmer. Den lille slasken fortjente hvert eneste stikk. Maken til sjalu lurendreier finner man ikke på disse breddegrader. Det var en sann fornøyelse å gi ham en salig overraskelse under hans siste spasertur på den lille øen».

Servitøren kjente en kvalmende følelse i magen idet han visualiserte drapet.

«Som De kanskje forstår var kveldens gravlagte en uvenn av ypperste rang. En som har fulgt meg siden barndommen og som alltid har forsøkt å utkonkurrere meg. Min berømmelse var for ham en særdeles vond pille å svelge og han var til stadighet min argeste kritikker. Jeg hadde dog aldri trodd han ville gå det steg å forsake min død. Noe han til sin overraskelse fikk vite var mislykket efter ti, lange år.»

«Men hvordan kan De være så sikker på at dette var rett mann?» Servitøren stirret spørrende.

«Intuisjon, min venn! Intuisjonen skal man aldri – jeg sier Dem – aldri undervurdere. I tillegg var han djerv nok til å innrømme sin skyld før han møtte sin skaper og gikk i jorden. Hans innrømmelse anser jeg dog kun som en bekreftelse på min ubeseirede intuisjon.»

Servitørens kveld var for lengst forvandlet til total surrealisme og hodet arbeidet på høygir med å fordøye informasjonen.

«Så, De sier altså at den myrdede allerede er begravet?» Han spurte med forsiktig stemme.

«Ja visst! Jeg vurderte et øyeblikk å kaste ham i elven, men havet fortjener ikke en slik skapning. La oss si han er gått inn i historiebøkene omkranset av historisk jord og hviler ved foten av et vakkert bygg ved elven, som kan sies å være Plankebyens eldste i trevirke. Mer er det ikke å si om den saken».

Mannen svelget de siste dråpene i glasset og tørket skjegget på jakkeermet.

«Nu? Skal vi utbringe en skål? En god, gammeldags salutt?»

Servitøren stirret usikkert på mannen.

«En skål for hva?»

«For rettferdighet og Fredrikstad, min venn!» Mannens whiskyøyne lyste.

Servitøren åpnet en ny flaske og skjenket to drammer før de hevet glassene mot hverandre.

«FOR RETTFERDIGHET OG FREDRIKSTAD!»

Glassene smalt i bardisken og servitøren svelget alkoholen som nærmest føltes som en dose delaktighet i drap.

«Vel, vel, vel, min gode mann. Det er kanskje på tide å heise seilene og ri vestavinden mot nye horisonter? Jeg takker så meget for praten og utmerket dram. Jeg håper De kan anse mitt åsyn og historie som betaling?»

Servitøren nikket forsiktig.

«Har De tenkt til å melde Dem til politiet?»

Mannen stanset halvveis mot ytterdøren.

«De vet, en mann skal til enhver tid gjøre det som kjennes rett. Akkurat nå kjennes tanken på ett eventyr mer rett enn tanken på en celle.»

«Men hvordan vet De at jeg ikke melder Dem?»

Mannen småflirte i skjegget.

«Vel, gjerne for meg, men da kan jeg garantere at også De vil lide samme skjebne som selveste Tordenskiold.»

Mannen åpnet ytterdøren langsomt. Halvveis i bevegelsen stanset han og stirret tilbake på den spørrende servitøren.

«Det vil overraske meg svært om der finnes en konstabel som tror på historien. For der skal vel være komplett umulig for en død mann å begå et mord?»

Han lukket døren langsomt og ett iskaldt gufs fra Vesterelva la seg som et teppe i rommet...

Svaret på dette mysteriet er tredelt slik at du som leser skal få en real utfordring. Spor og ledetråder finnes i teksten og det kreves i tillegg en liten dose forkunnskap og klokskap.

De tre spørsmålene som krever svar er:

– Hvem er den hjemvendte morder?

– Hvor er offeret begravet?

– Hva ble brukt som mordvåpen?

Ledetråd: Alle svar er helt eller delvis forankret i Fredrikstad eller i Fredrikstads historie.

Lykke til, krimhilsen fra Stian.

Her finner du løsningen: http://bit.ly/1G2Z70r

LES OGSÅ: Sydenpåske

Artikkeltags