8. juni var det kranselag for trelasskuret – «Urdaskuret» på Isegran.

Fredrikstad kalles Plankebyen og Seilskutebyen – dette var tidligere to sider av samme sak. Idet trelasten måtte skipes ut i verden fra Fredrikstad – mye på egne hjemmehørende skuter. I 1860 da Sagbruksprivilegiene ble opphevet kom den industrielle revolusjon til Fredrikstad-distriktet. Idet Dampmaskinen var oppfunnet kunne sagbruk da ligge hvor som helst – og langs Glommas bredder ble det da i løpet av rekordfart reist mange sagbruk og teglverk (som tok avfallsproduktet – dvs. flisa til brensel).

På Lisleby etablerte den innvandrede Lillehammring Søren Georg Lafayette Wiese i 1863 sagbruk – kalt Wiesebruket. Her kom det også et høvleri – så Wiese ble kalt Norges første Høvellasteksportør (en sannhet med modifikasjoner – idet J.N Jacobsen som eide Gressvik bruk/ bosatt på Lykkeberg også etablerte høvleri samtidig!) - Wiese var også både filantrop og despot i en av norgeshistoriens første, store Arbeidskonflikter med streiker og avskjedigelser i 1893 – det er en annen historie ...

Men den første høvellast ble eksportert fra Lisleby til London i 1863. Vet ikke på hvilken skute – men vi har hatt mange skuter hjemmehørende i Fredrikstad – det sies at mange fløt på lasta ...

Allerede i løpet av 1870-åra hadde Fredrikstad fått etablert ti høvlerier og 16 dampsager – i tillegg kom det mange tusen nye innbyggerne flyttende hit dvs. også til de gamle nabokommunene. Glemmen, Borge, Onsøy – Søren Wiese bosatte seg for øvrig på St. Croix.

«Sagbrukene lå der rød- eller gulmalte og mektige»; sier Elias Kremmer i sin erindringsbok – Mellom dem sto lange rader av høye, lyse plankestabler tekket med bord som små hus. På kryss og tvers så en veier og spor.

Hvert bruk ble liksom en by med DOMEN i midten. Sagrammene brummet sin ensomme bass når de kløvet tømmerstokken, og de moderne høvelmaskiner satte i med diskanten og prøvde å overdøve dem. Fra Sarpefossen til havet duret det som av et stort orkester.»

Sagbrukene gjorde at det reiste seg nye lokalsamfunn rundt hvert bruk – Lisleby er et eksempel – og det er fra Wiesebruket trelastskuret vi står her ved i dag kommer fra. Fra denne industriperioden har vi nesten ingen kulturminner bevart–stabbesteiner og noen rester kan finnes i krattskogen langs Glommastien–det er de sørgelige rester fra en storhetsperiode i byens historie.

Derfor er det utrolig bra at vi har klart å redde et trelastkulturminne – og flyttet det hit til Isegran.

Fra Isegran har vi også et fotografi som illustrerer hvor stort Bjørnebybruket–som lå her ved utløpet av Nøkledypet var–På alle de gresslettene vi ser rundt oss her på Isegran i dag, var det i andre halvdel av 1800-tallet bordstabler overalt. Så med dette trelastskuret–er på en måte ringen sluttet. Vi har flyttet et kulturminne, og tilført Isegran et element til minne om trelastepoken her på øya! Det vil stå som et minne over Plankebyen og trelastindustrien, og samtidig være til nytte og gis nytt liv ved nye maritime prosjekter! En lykkelig symbiose, vil jeg kalle det!

Fra nå av vil vi vel kalle huset for Urdaskuret og jeg vil takke alle krefter som har vært involvert i å få dette til: Fylkeskonservator, TD avd. eiendom og kommunen, men ikke minst de som har gjort jobben! Den maritime entusiastgjengen på Isegran står det stor respekt av! Uten dere som hadde behov for et takoverbygg–ville nok ikke dette prosjektet sett dagens lys og latt seg gjennomføre.

Så nok en gang utbringer vi en stor takk. Gratulerer og lykke til videre med Urdaprosjektet.

PS! Som Fredriksstad Blad har fortalt tidligere, ble Urda i sin tid bygget med tanke på frakt av saltfisk fra Lofoten til tørking på Vestlandet. Skipet kunne laste 800 tønner og var den femte største jakten i landet i tiden rundt 1900. Jakten har ligget på Isegran i seks-sju år og veier 150 tonn.