Øredøvende stillhet

Tegning: Robin A. Olsen

Tegning: Robin A. Olsen

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Hva med fire minutter og trettitre sekunders stillhet for å reflektere over musikkens store betydning i livene våre? skriver Tom Skjeklesæther i sin kulturkommentar.

DEL

MeningerI 1952 komponerte den amerikanske komponisten og kunstneren John Cage (1912–1992) et musikkstykke som fikk tittelen «4'33"», uttalt «Four minutes, thirty three seconds».

Den korte komposisjonen hadde tre satser. Cage fremholdt at «4'33"» kunne fremføres av et hvilket som helst instrument, eller kombinasjon av instrumenter.

Det høyst spesielle med «4'33"» er at ingen spiller, musikeren, eller musikerne, forholder seg i absolutt ro. Noen hevder at Cages komposisjon, den han faktisk er mest kjent for, og som han selv syntes var hans viktigste, da kun blir lydene du hører utenfra eller i ditt eget hode og kropp.

Jo da, dette høres merkelig ut. Kan «4'33"» virkelig kvalifisere som musikk?

Cage selv var ærlig på at hans idé ikke helt var suget av eget bryst. Han fortalte at han hadde blitt inspirert av en serie malerier av den     pop-art-kunstneren Robert Rauschenberg (1925-2008), «The White paintings», først vist i 1951. Disse tilsynelatende helhvite flatene var malt med hvit husfarge, og motivene forandret seg i takt med lysets gang i utstillingsrommet og skyggene som publikum kastet på de hvite flatene!

Yup, malerier like merkelige som Cages «4'33"».

Jeg kom til å tenke på Cage og hans lydløse (?) mesterverk (?) i kjølvannet av en samtale jeg nylig hadde med en bekjent om musikkens allestedsnærvær i vår gjennomdigitaliserte, nye virkelighet.

Der «all» musikk bare er noen tastetrykk unna. Men likevel, der den utrolige tilgjengeligheten kanskje også bidrar til å ta bort noe av mystikken som er så viktig for all den beste musikken. Bildene og følelsene som musikken maler opp. Kvalitetene som gjør at vi som lyttere kan bære med oss favorittmusikken fra første gang den treffer oss og videre gjennom livets mange faser. 

Musikken er nå der, hele tiden, slik at du ikke trenger å gjøre noen innsats, for eksempel det rent praktiske i å skaffe plata.

Tom Skjæklesæther, frilanser

Tom Skjæklesæther, frilanser

Selve ervervet, det økonomiske utlegget, gjorde, eller gjør, oss klart mer oppsatt på å få noe tilbake. Lytte grundig til musikken du har betalt ganske mye for. Strømmer du bare musikken, så forsvinner kanskje dypere lytting, og med det, også mulig lojalitet til musikken og artisten. Det som også gjør det essensielt å vite noe om opphavskvinnen eller -mannen, omstendighetene rundt musikkens tilblivelse og innspilling.

Et vitebegjær som de siste to-tre tiårene har gjort musikkbiografier til en best-selger-genre, som f.eks. selvbiografiene til Keith Richards og Bruce Springsteen og biografiene over Johnny Cash og Leonard Cohen.

Vil store, livslange karrièrer, à la Bob Dylan og Bruce Springsteen, eller nasjonalt à la Magnus Grønneberg og Henning Kvitnes, i hele tatt være mulig i tiårene som kommer? Eller vil det potensielt massive digitale gjennomslaget resultere i at musikken, og musikerne, får kortere levetid hos lytterne? Nådeløst formulert; «here today, gone later today».

    Det er lite som tyder på at den samlede interessen for musikk faller. Undersøkelser peker snarere i retning av at flere mennesker enn noensinne lytter mer til musikk, i flere sammenhenger enn noen gang.

    Det var med utgangspunkt i dette, at samtalen den andre musikkelskeren og jeg hadde kom inn på tanken om hva som ville skje om musikken virkelig forsvant. Om Cage drøye fire minutter med stillhet hadde blitt hele virkeligheten.

    Tankeeksperimentet at det skulle innføres forbud mot konserter, at radiokanalene sluttet å sende musikk, at utesteder ikke fikk bruke musikk til stemning rundt mat og drikke, at treningssentrene måtte nøye seg med lyden av bevegelser og pesing, at heisene var dominert av svaien fra wirene, at barnetoget på 17. mai marsjerte uten hjelp av korpsenes samspill mellom trommer og blåsere, at politiet sjekket om du tyvlyttet til musikk samtidig som de foretok alkotest, at musikkpolitiet når som helst kunne ringe på døra og hente CD- spillere og vinylplatespillere, at sang og musikk var tatt ut av alle kirkelige ritualer.

    Og at alle instrumentene ble samlet inn og kildesortert som farlig avfall på Frevar.

    Om alt dette faktisk skjedde, hvor lang tid ville det ta før menneskene gjorde opprør eller at samfunnet kollapset?

    I Maslows behovspyramide opererer man med fem nivåer. De tre nederste kalles mangelbehov; fysiologiske behov (sult, tørst, søvn), trygghet (sikkerhet, beskyttelse), sosiale behov (tilhørighet, kjærlighet). De to øverste, såkalte vekstbehov, er; Anerkjennelse (selvaktelse og status) og øverst; selvrealisering (personlig, åndelig).

    Det er mulig å tenke seg at musikken haker av på både mangelbehovenes tredje nivå; behovet for tilhørighet og kjærlighet, og selvfølgelig på begge vekstbehovsnivåene.

    Hva med fire minutter og trettitre sekunders stillhet for å reflektere over musikkens store betydning i livene våre?

    Artikkeltags