Begge er 1975-årganger. Diakité ble født i Sverige og har amerikanske foreldre. Hadjian kom til Fredrikstad som åtteåring. Hun ble født i Teheran og har iransk far og norsk mor. Mina ble kalt «pakkis». Jacon ble kalt «niggerbajs».

– Det blir rart å intervjue ham her hjemme i Fredrikstad. Tenk om en av de idiotene som mobbet meg sitter i salen, sier Mina Hadjian om torsdagens bokbad.

Radiorebellen har flyttet hjem

Etter 20 år på farten er radiorebellen tilbake i hjembyen. Med på flyttelasset til Gamlebyen er sønnen Henry på sju måneder, nakenhunden Magda og samboer Espen. Mina er fortsatt i svangerskapspermisjon fra jobben som redaktør i fengselsradioen Røverhuset, men hver dag får hun mail med oppdatering fra kollegene.

– Jeg klarer ikke helt å slippe taket. Det er jo min baby det også, og det blir nemlig ikke flere fødsler på meg, sier Mina.

– Folk er opptatt av å sette i bås

«Jag var aldrig amerikansk, aldrig svensk, aldrig vit, men heller aldrig svart. Jag var ingenmannslandet i världen.» Det skriver bokdebutanten Jason Diakité – svensken som er bedre kjent som rapperen og musikeren Timbuktu.

Selvbiografien hans, «En droppe midnatt» – bearbeidet av journalist Mustafa Can, ble utgitt i Sverige i fjor høst. Nå kommer den på norsk. I boken forteller han sin families historie, fra slaveri i USA til det svenske «folkhemmet». Pappaens slekt kommer fra Mali, og i 1968 dro faren fra Harlem i New York til Lund i Sverige for å få et bedre liv for familien.

– Jeg skjønner hva han mener med ingenmannsland, men selv har jeg aldri vært der. Det er kun et problem de rundt meg har hatt. Nordmenn er så ekstremt opptatt av å plassere folk i bås, og finner de ikke en bås blir de helt forvirret. Den dag i dag merker jeg det; skal de se på meg som bondejenta fra Fredrikstad, muslimen eller den verdensvante som vokste opp i London?

– Er som å møte en naken, ukjent mann

Radioreporteren har intervjuet Diakité flere ganger, men da har teamet vært musikk. Timbuktu har lenge vært en av Skandinavias mest profilerte rappere. 

– Musikken hans er sarkastisk og morsom, det er en ujålete hiphoper.

Rapperen kommer til Litteraturhuset i Fredrikstad for å snakke om boken. Og det er Hadjian som har fått bokbader-jobben, så nå hører hun på lydbok så fort Henry tar en blund.

 Å lese selv rekker hun i alle fall ikke, i tillegg er hun langt inne i ammetåka. 

– Jo mer jeg hører, jo mer får jeg en slik følelse av at du går inn på badet ditt – og der står det en naken mann du ikke kjenner. Han blottlegger seg veldig. Så det jeg kanskje er mest nysgjerrig på er prosessen han har vært gjennom for å kunne være så åpen, sier Hadjian.

Og legger til:

– Diakité snakker mye om sine to mobbere. Han ble kalt «niggerbajs» og mange andre stygge ting på barneskolen. Jeg har opplevd akkurat det samme. På barneskolen ble jeg kalt «pakkis». De kastet sten på meg når jeg gikk hjem fra skolen, og minimum annenhver uke stjal de sykkelen min. Nå som jeg er voksen er jeg nesten fascinert av å tenke på hvor slemme små barn kan være.

– Plutselig ble jeg eksotisk

Diakité har tidligere fortalt om sin barndom. Mina derimot har aldri tidligere fortalt offentligheten om at hun ble mobbet.

– Det verste var ikke mobberne, det var de andre. De som lekte med meg, men som aldri sto opp for meg. De sa aldri ifra. Det er sikkert derfor jeg har et prekært behov for si noe når ting er urettferdig, sier Hadjian som er kjent for å være en kontroversiell og munnrapp programleder.

– Hva skjedde egentlig med dere begge etter barneskolen?

– Da Diakité kom på ungdomsskolen, hørte han rap for første gang, og han identifiserte seg som en rapper. Allerede i 1990 spilte han inn sin første plate, og han var plutselig en «cool fyr».

Og du?

– I femteklasse begynte det en gutt fra Oslo på skolen vår. Han var veldig kjekk, alle likte ham. Denne gutten, som i dag er en av mine kompiser, sto opp for meg. Like etterpå begynte en svensk jente i klassen min, hun gjorde det samme. Det ble litt bedre, men det ble ikke slutt på mobbingen før jeg begynte på ungdomsskolen.

– Så hva skjedde på ungdomsskolen?

– Der ble jeg plutselig sett på som eksotisk. Alle trodde jeg kom fra Spania. Jeg ble superpopulær, ler Mina.