KINOJANGEL: Stum av beundring

I KRIG: George MacKay (t.v.) spiller soldaten Schofield i den nye storfilmen «1917».

I KRIG: George MacKay (t.v.) spiller soldaten Schofield i den nye storfilmen «1917». Foto:

Av

Kan jeg fortsatt bli skikkelig begeistret for en film etter 25 år i kinobransjen? Kan jeg få en skikkelig wow-opplevelse selv om jeg har sett et sted mellom 2.500 og 5.000 filmer på kino?

DEL

KINOJANGELKinosjef Jørgen Søderberg Jansen vil i vår nye spalte, «Kinojangel», presentere ukens kinopremièrer med et skråblikk.

Kan jeg fortsatt bli skikkelig begeistret for en film etter 25 år i kinobransjen? Kan jeg få en skikkelig wow-opplevelse selv om jeg har sett et sted mellom 2.500 og 5.000 filmer på kino?

Du skulle vel kanskje tro at svaret er nei, at det ikke lenger er mulig på bli overrasket. Heldigvis er svaret ja! Det lages fortsatt filmer som treffer deg som en «sucker punch», slik Sigrid synger om. Filmer som «Avatar», som minner meg på hvorfor vi fortsatt driver med kino. «Den 12. mann» hvor publikum kom hutrende ut av salen fordi de hadde levd seg så sterkt inn filmen. «Joker» som fyller deg med ubehag i to timer. «Mad Max: Fury Road» hvor du er fysisk sliten når filmen er over, selv om du satt stille i et kinosete og ikke råkjørte i ørkenen.

Og nå «1917». En film som jeg sliter med å beskrive fordi jeg har så mye jeg gjerne skulle sagt om den. For eksempel at den har fått haugevis av priser og nominasjoner og kommer til å få flere. At den fortsatt gir meg gåsehud når jeg tenker på den, selv om det er over en måned siden jeg så den første gang.

Jeg har lyst til å prøve å forklare hvordan den ser ut til å være filmet i én tagning foregå i realtid, samtidig som handlingen går over to dager, noe som jo ikke skal være mulig. Jeg er stum av beundring over den utrolige planleggingsjobben som må ligge bak. Så mange statister, så mye som skjer, hvordan er det mulig i det som tilsynelatende er én tagning? Kanskje legge til noe om at én-tagnings-filmene de siste årene har gitt oss sterke opplevelser som «Blindsone» og «Utøya, 22. juli».

Jeg burde også skrive noe om at det vanligvis er farlig å skryte for mye av en film på forhånd, for da kan de som ser filmen blir skuffet. Dét er jeg ikke redd for med «1917», det er en av de filmene som tåler å hypes opp. Derfor har jeg brukt ukens Kinojangel til å gjøre det jeg lovet kulturredaktøren å ikke gjøre, nemlig å skryte hemningsløst av en premièrefilm.

PS! Ukens premierer er også «Elleville Elfrid» (og Elfrid kommer på besøk søndag!), «The Grudge», «Richard Says Goodbye» og «100 Ting».

Artikkeltags