Slekten hjalp Jan Baalsrud under flukten nordpå

Deler historie: Trond Gaute Lockertsen (til venstre) og Pål-Helge Nilssen har begge familiemedlemmer som hjalp Jan Baalsrud å flykte – i det samme døgnet.

Deler historie: Trond Gaute Lockertsen (til venstre) og Pål-Helge Nilssen har begge familiemedlemmer som hjalp Jan Baalsrud å flykte – i det samme døgnet. Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel

Trond Gaute Lockertsens mor stelte først sårene til Jan Baalsrud da han flyktet fra tyskerne i Nord-Troms 1943.Natten derpå bar Pål-Helge Nilssens bestefar en skadet Baalsrud i land fra sjarken 5. april. Da var motstandsmannen på flukt på sjette døgnet.

DEL

Det er bare noen få dager igjen til premièren på filmen til Harald Zwart. 14. desember i Tromsø og 18. desember i Fredrikstad. Vi samler to etterkommere til en prat i byhallen utenfor kinoen om «Den 12. mann». Begge har en forbindelse til Jan Baalsrud, og all dramatikken i det samme døgnet. Lockertsen har fått et helt spesielt forhold til filmen, all den tid han var produksjonsleder på filminnspillingen.

Ordenskateter: Bak dette katetret på Solvor folkehøyskole satt Trond G. Lockertsen og holdt orden på innspillingen  av «Den 12. mann».

Ordenskateter: Bak dette katetret på Solvor folkehøyskole satt Trond G. Lockertsen og holdt orden på innspillingen av «Den 12. mann». Foto:

Fra Tromsø

Begge er født i Tromsø, men bor i dag på Kråkerøy og Hvaler, bare en liten biltur fra hverandre. Og det var Nilssens brev til kinosjef Jørgen Søderberg Jansen i Fredrikstad som førte dem sammen, med litt hjelp fra Fredriksstad Blad.

– Vi skulle bare bo et års tid i Tromsø. Det ble ni. Men nå har vi holdt hus på Kråkerøy i 13 år. Det var vintermørket som var sterkeste argumentet for å dra sørover, sier tømrer Nilssen (46) med kone fra Kråkerøy. Han jobber til daglig hos byggmester Rolf Andreassen.

Lockertsen (69) har vært Grünerløkka- og Manglerud-gutt, og det var faktisk litt tilfeldig at det ble Hvaler da de skulle flytte.

Løvli gård, der Alfred Lockertsen hjalp Baalsrud.

Løvli gård, der Alfred Lockertsen hjalp Baalsrud.

De trenger ikke lang tid på å snakke seg varme om Snarby, Svarvaren og husene nordpå, for de har begge lokalkunnskapen, og familiens eiendommer ligger bare noen stenkast fra hverandre. De snakker om folk, spesielle stener ved vannkanten og bratte veier opp til hus.

Lockertsens familie flyttet sørover til Oslo da han var ett år gammel. Men han har familie der oppe. Et søskenbarntreff betyr fort 20 fremmøtte.

Bryllup: Her er det bryllup, og på bildet fra 1912 finner du to søstre som giftet seg  med to brødre. Søstrene Augusta (nest ytterst nede til høyre), og Antona (helt ytterst) giftet seg med Hilmar (nummer tre fra høyre bak) og Alfred (midt på bakerst). Hilmar og Augusta fikk sju barn, hvorav et var Thea, Tronds mor.

Bryllup: Her er det bryllup, og på bildet fra 1912 finner du to søstre som giftet seg med to brødre. Søstrene Augusta (nest ytterst nede til høyre), og Antona (helt ytterst) giftet seg med Hilmar (nummer tre fra høyre bak) og Alfred (midt på bakerst). Hilmar og Augusta fikk sju barn, hvorav et var Thea, Tronds mor.

Begge delaktige

Historien fra aprildagen har de begge hørt om mange ganger. Bakgrunnen er ganske artig. For Baalsrud ble rodd over Grøtsundet av Bernhard og Einar Sørensen nattetid. Far og sønn gikk ut fra Bjørneskaret, og ventet på at det tyske vaktskipet skulle gå sørover utenfor Finnkroken på Reinøya. Roturen tok sin tid i det dårlige været. Men vel i land på Snarby pekte Sørensen på huset til Alfred Lockertsen. De kjente ham fra Ringvassøya, og visste han kunne stoles på. Dessuten visste de at Alfred hadde en sjark, og dessuten garnbruk inne i Ullsfjorden. Det var den riktige veien mot frihet i Sverige.

– Han Alfred snakket knapt nok om saken under og etter krigen. Han holdt tyst, for han fryktet noen skulle plapre og at det skulle bli represalier, sier Trond G. Lockertsen.

Baalsrud ble sluppet inn av Lockertsen, og Thea Lockertsen (Tronds mor) kom senere på dagen på besøk til sin onkel Alfred, tante Antona og kusinen Astrid. Thea og Astrid var jevngamle og nesten som søsken å regne. Og Thea kunne ikke bortvises, det kunne skape oppmerksomhet. Så hun fikk jobben med å stelle skadene til Baalsrud sammen med kusinen. Og Baalsrud fortalte i ettertid, til Oscar Lockertsen (Theas bror), at han husket to pene jenter som tok seg av sårene hans.

Ferden videre

Da Baalsrud etter stell, mat og hvile skulle videre, så brukte de sjarken til Alfred. De tyske vaktskipene kjente farkosten. Derfor var det ikke mistenksomt at han var ute på sjøen i det området.

– Han bestefar jobbet mye i lag med han Alfred, så derfor var det heller ikke merkelig at bestefar hjalp Baalsrud med flukten. Han Peder var en solid og sterk arbeidskar, og tok jobben med å bære Baalsrud tørrskodd i land innerst i Ulsfjorden, ikke langt fra Lyngseidet, forklarer Pål-Helge Nilssen.

Senere var det faren hans, Jarle Nilssen som fikk jobben med å bære Baalsrud.

– Det var under en markering hvor en båt ble kjørt opp i fjærestenene, og siden Baalsrud mangler ni tær, så hadde han problemer i ulendt terreng. Derfor ble det min fars jobb å få ham i land. Det må ha vært mot slutten av 80-tallet, minnes Pål-Helge Nilssen.

Her er minnestenen i Mandalen. Peder og Sigrund Nilssen var på plass da den ble avduket 1989, året etter Jan Baalsruds bortgang, og to etter hans siste besøk i Toftefjord.

Her er minnestenen i Mandalen. Peder og Sigrund Nilssen var på plass da den ble avduket 1989, året etter Jan Baalsruds bortgang, og to etter hans siste besøk i Toftefjord. Foto:

Far og bestefar Nilssen hadde kontakt med Baalsrud i lang tid etter krigen. De utviklet et vennskap.

Strabasiøst: Jan Baalsrud brukte over to måneder på reisen fra Rebbenesøya til Sverige.

Strabasiøst: Jan Baalsrud brukte over to måneder på reisen fra Rebbenesøya til Sverige.

Imponert

Lockertsen er imponert over den fantastiske historien til mannen som kom seg unna nazistene da fem agenter og mannskapet på sju ble overrasket av tyskerne på Rebbenesøya. Han ble det 12. mannen som var på flukt i over to måneder, og opplevde og overlevde sår, skader, storm, koldbrann og amputasjon. De andre 11 ble henrettet, skutt og torturert.

– Det er en fantastisk historie i en fantastisk landsdel. Vi som har tilbrakt over en måned der oppe, er imponert over hva folk maktet å få til for å hjelpe ham. Han ble båret opp og ned fra fjellet der snøstormen herjet i fiere dager. Folk trodde han var død, men han overlevde, understreker Lockertsen.

Værrapporter fra den aktuelle dagen viser at det var rundt null grader, det falt åtte millimeter nedbør i Tromsø kommune, og det blåste ganske friskt. Snødybden litt sør for vårt sted var over én meter.

Han synes det er gøy at familien har en ørliten flik av Baalsruds livreddende flukt, men oppholdet på Svarvaren er ikke med i filmen.

– Det var veldig mange som hjalp ham underveis, så filmen bruker mest tid på Grønnvoll gård i Furuflaten i Lyngenfjorden der han ble pleid ganske lenge. Han kom ramlende inn døra, fullstendig utslitt, hardt skadet og snøblind, sier Lockertsen.

Sønnen også med

Nikolai Lockertsen er også delaktig i filmen. Tronds sønn har samarbeidet med Zwart før («Lange flate ballær»), og denne gangen har han stått bak consept design til noen av scenene. Det betyr rett og slett at han skaper scenene slik at de har noe å jobbe ut fra. De er ganske detaljerte, og gir godt inntrykk av stemningen det jaktes på.

Consept Design: Nikolai Lockertsen forsøker å hjelpe filmmakerne med å finne den rette scenen i Tromsø havn.

Consept Design: Nikolai Lockertsen forsøker å hjelpe filmmakerne med å finne den rette scenen i Tromsø havn.

Artikkeltags