Harald Zwart om «Den 12. mann»: – Det flotteste jeg har laget

Thomas Gullestad, Harald Zwart og Jonathan Rhys-Meyers på pressemøte før verdenspremieren av «Den 12. mann». Her foran båten «Hermes 2» som også spiller en rolle i filmen - «Brattholm», som ble sprengt i fillebiter da tyskerne oppdaget sabotørene. - Men vi har limt båten sammen for denne pressekonferansen, spøker Gullestad fornøyd.

Thomas Gullestad, Harald Zwart og Jonathan Rhys-Meyers på pressemøte før verdenspremieren av «Den 12. mann». Her foran båten «Hermes 2» som også spiller en rolle i filmen - «Brattholm», som ble sprengt i fillebiter da tyskerne oppdaget sabotørene. - Men vi har limt båten sammen for denne pressekonferansen, spøker Gullestad fornøyd. Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel

Mandag kommer Harald Zwart hjem for å vise «Den 12. mann» for cirka 900 publikummere på Fredrikstad kino. De fleste av dem er inviterte gjester.

DEL

Torsdag kveld var det verdenspremière på «Den 12. mann» i Tromsø, mandag blir det altså premièrefest i Fredrikstad. Og 1. juledag er det Norgespremiere om filmen som skildrer Jan Baalsrud (Thomas Gullestad) legendariske flukt fra nazistene under 2. verdenskrig.

– Dette er det flotteste jeg noensinne har laget. Vi hadde kreativ kontroll hele veien, og har laget filmen vi ønsket å lage, sier Harald Zwart.

Forfatter Tore Haug har vært med under hele prosessen, og Zwart er trygg på at filmen er faktisk korrekt Og absolutt alle involverte får helhjertet ros fra regissøren.

– Vi har med navnene på alle statistene – det er ikke vanlig. Vi hadde så mange hjelpere. Alle stilte opp. Ingen var skeptiske. Alle har gitt alt, både foran og bak kamera, skryter Zwart.

– Vi har virkelig fått føle på kroppen hva som bor i folket her oppe. Og det tror jeg Jan også følte, sier Zwart videre til Nordlys.

Mentalt krevende

Jan Baalsruds historie kan naturligvis ikke fortelles uten kulde, snø og storm. Også hovedrolleinnehaver Thomas Gullestad frøs.

– Det aller kaldeste var da vi spilte inn en scene der Baalsrud graver seg ut av et snøskred. Uten hansker. I minus 30. Det var kaldt.

Men at rollen som Jan Baalsrud er fysisk krevende, er kanskje ikke den mest sjokkerende nyheten i verden. Gullestad var forberedt på det – og gikk blant annet ned rundt 18 kilo før innspillingen startet (de startet med slutten). De mentale utfordringene var verre.

– Jeg jobbet mye med hvordan man har det i en sånn situasjon. Hvordan han hadde det. Jans største fiende var ensomheten. Så kommer frykten og smerten og kulden i tillegg.

– Hvordan jobbet du med det?

– Det gikk mye på selvopplevde ting. Å skape mine egne bilder – de jævligste tingene jeg har opplevd. Så vil man ikke spille at man ser redd ut. Man vil være redd. Man blir litt tullerusk av det. Å bruke så mye tid på å fokusere på de verste tingene man har opplevd, det er utfordrende.

Det vakte oppsikt da Gullestad kapret hovedrollen i stjerneregissør Harald Zwarts nye storsatsing. Han hadde minimalt med erfaring.

– Jeg hadde vel avskrevet meg selv som skuespiller. Jeg hadde vært på noen auditions. Det var ingen behagelig opplevelse.

– Hvilke filmer?

– «Fritt vilt 3» og «Marias menn». Det gikk skikkelig ræva. Jeg ville bare dra.

– Tok ikke en sjanse

Men Harald Zwart ville ha Gullestad.

– Jeg var helt trygg i mitt valg. Jeg følte aldri at jeg tok en sjanse. Men jeg måtte gjøre hjemmeleksen min godt, og få andre mennesker til å bli like sikre som meg. Sikre at de tok seg tid til å sette seg inn i dette, og se det samme som jeg så.

– Og nå når filmen er ferdig?

– Ja, da ser man at jeg hadde rett, gliser Zwart.

Valget av Jonathan Rhys-Meyers som filmens ledende bad guy kan ikke betegnes som dristig. Iren har jobbet med Zwart før, og var ikke tung å be da regissøren fristet med rolle som nazioffiser.

Tysker på tysk

– Men jeg ble litt overrasket da han ringte to måneder før innspillingsstart og lurte på om det var greit at jeg gjorde rollen på tysk.

– Du kan ikke tysk?

– Nei, jeg kan ikke si det.

– Så hva svarte du?

– Jeg sa at det var greit, det.

Rhys-Meyers jobbet da på TV-serien «Vikings», og hadde flere forskjellige språk på alle kanter. Han sjekket med en av de tysktalende konsulentene, og fikk tommel opp.

– Men jeg måtte liksom klare mer enn bare å si replikken. Jeg måtte kunne si den på forskjellige måter, med forskjellig trykk og volum – på film så må du tilpasse deg forholdene rundt, lyder, vær og vind, og så videre. Spesielt i så måte på denne filmen. Så det ble en del etterarbeid med lyden.

– Kan du dra til Tyskland nå og slå av en prat med en tysker?

– Nei, nei, nei. Jeg lærte meg kun replikkene.

Harald Zwart, som er ganske fornøyd med å ha fått Rhys-Meyers til å gjøre rollen på tysk, sier for øvrig at de har testet filmen på tyskere – og at språket er godkjent. Rhys-Meyers høres etter sigende ut som om han kommer fra et område ved grensen til Østerrike.

En helt?

Rhys-Meyers sier han heller ikke ønsket å sette seg så mye inn i selve heltehistorien om Baalsrud.

– Jeg kunne ikke se på ham som en helt. Jeg skulle jakte han ned. Han var et navn på en liste. Kurt Stage kjente ikke Baalsrud. Han ville fullføre lista si. Det er det som er så vanvittig skremmende med regimer som dette – spesielt Nazi-Tyskland. Det er ikke noe emosjonelt med det. Stage var en maskin av Det tredje riket. Ideologien er uten følelser.

– For øvrig tror jeg ikke Jan Baalsrud ville ha kalt seg selv en helt heller. Han var en overlever, legger han til.

Men i ettertid har Rhys-Meyers tatt inn mer av historien, og ikke minst jobben til Baalsruds mange hjelpere.

– Det var spesielt på innspillingen til tider. For folk var veldig emosjonelt knyttet til dette. Jeg fikk bare deler av det med meg, for jeg hadde ikke så mange scener med de lokale skuespillerne. Men det var spennende. Og alle jeg traff var flotte folk. Det viste jeg for så vidt fra før av, Harald hadde fortalt meg om det.

Rhys-Meyers hadde bare én scene sammen med Gullestad, men er likevel full av lovord om kollegaen.

– Han er flink og en bra fyr – vi fikk jo truffet hverandre litt, smiler han, og titter bort på Gullestad, som sitter i et annet intervju.

Nordlendinger

Både Gullestad, Zwart og Rhys-Meyers skryter av lokalbefolkningen. I likhet med Baalsrud selv, fikk filmteamet mye støtte og hjelp på plassene de besøkte i nord.

– Baalsrud hadde ikke klart dette uten hjelp. Det sa han selv også, som kjent. Og det er jo en grunn til at han er gravlagt her oppe, blant dem som hjalp ham, sier Gullestad.

Han har snakket med mange som kjente både Baalsrud, og hans hjelpere, samt slektninger av Baalsrud selv.

– Historien er utrolig. Man tror nesten ikke det er sant. Mange ganger på settet måtte jeg stoppe opp og bare «Nei – det går jo ikke! Det går ikke an!» Jeg har aldri vært så sliten som da jeg ble spyttet ut på andre siden av denne innspillingen. Men det skal være slitsomt å spille inn denne historien. Hvor mye kan et menneske egentlig tåle? Og tålte han det? Han hadde det ikke veldig godt i ettertid, sier Gullestad.

Artikkeltags