Det var så fjernt at jeg bare ristet på hodet og byttet samtaleemne. Jeg snakker om februardagen tidligere i år da min sjef spurte om jeg kunne tenke meg å skrive om det gedigne og sprikende fagfeltet K U L T U R.

Jeg har jobbet i nyhetsavdelingen siden jeg fikk min første journalistjobb for veldig, veldig mange år siden. Og rett før millenniumsskiftet, også det lenge siden nå, bestemte jeg meg for å rette min interesse inn mot fagfeltet helse. Siden den gangen har jeg først og fremt skrevet om livet – og døden – i den gule kolossen på Cicignon.

Store og små reportasjer om helsevesenet i Fredrikstad. Selvfølgelig har jeg også jobbet med andre nyhetssaker innen både politikk og næringsliv, men kultur har jeg holdt meg unna. Derfor var spørsmålet så fjernt.

Kulturlivet i Fredrikstad blomstrer. Selv har jeg ikke vokst opp her. Og med to barn som skal kjøres og hentes og ikke minst heies på – er det ikke akkurat mye rom for personlige kulturopplevelser.

Så hvilket forhold har jeg til Fredrikstad-kulturen?

Intet.

Det var i alle fall min første tanke.

Men det er ikke sant.

Det jeg skal frem til, er nemlig at kultur er mye. Og vi konsumerer store mengder kultur hver eneste dag – uten at vi kanskje tenker på det som kultur.

 

Når vi en kald vinterdag sitter og bestiller sommerens feriebilletter, så passer vi på at flyet er på norsk jord senest tidlig morgen Månefestival-lørdagen. Hver fjerde uke, sånn cirka, får jeg tekstmelding fra biblioteket – noen i husstanden har visstnok glemt å levere en bok. Jeg nevner ikke hvem. Husets niåring spiller stadig Petter «Katastrofe» Kristiansens «Norske jenter» og «Sangen du hater». Vi er på kino. Innom Litteraturhuset i ny og ne. Og er det matmarked, Ord i Grenseland og andre aktiviteter i Gamlebyen, prøver vi å få det med oss. Og julemarkedet på Hydrogenfabrikken. Jeg ønsker meg forresten en Hebler, og Jan-Erik Fjells bøker står i bokhylla, og takket være Pokémon GO har jeg fått bedre kjennskap til byens skulpturer. Og når jeg desperat prøver å få ned pulsen etter en joggetur, hører jeg alltid på CC Cowboys «Når du sover» og «Bare du».

 

For ikke å kjede dere stopper jeg her.

Det jeg skal frem til, er nemlig at kultur er mye. Og vi konsumerer store mengder kultur hver eneste dag – uten at vi kanskje tenker på det som kultur.

Så det å bytte avdeling var ikke så ille likevel.

Nå er det imidlertid ikke mine interesser som skal styre hva vi skriver om. Tidligere har vi hatt flest lesere på papir, og da har vi aldri kunnet vite med sikkerhet hva folk vil lese.

Men nå, som vi har flest lesere på nett og derav et betydelig bedre analysegrunnlag, sitter vi med fasiten foran oss.

En rekke aviser i Amedia – også Fredriksstad Blad – har nemlig målt lesningen av mer enn 11.000 artikler på nett.

Og resultatet for kultursakene er påfallende likt i alle aviser. Et par eksempler:

  • Det er overraskende få som leser anmeldelser av film, litteratur og musikk.
  • Omtale av at en utenbys artist står én kveld på en av byens mange scener, er primært interessant for de som var til stede i salen.

Det dere - leserne våre - vil ha, ifølge rapportene, er nyhetene i kulturbildet, gode historier med interessante enkeltpersoner i sentrum, og dekning av arrangementer som går over tid. Dere vil også lese om lokale kjendiser. Og om de store kulturaktivitenene. Reportasjer og bilder fra Idyllfestivalen, Månefestivalen og forrige helgs Musical Fireworks på Isegran med Robert Wells er eksempler på ting Fredrikstad-folk vi ha.

Vi skal bli enda flinkere til å møte lesernes interesser innenfor kulturfeltet. Derfor har vi prioritert å bruke ressursene våre de siste dagene på Ord i Grenseland. Og vi kommer til å gjøre det samme på Kulturnatt neste fredag og Strikkefestivalen i slutten av september.

PS! Tips meg gjerne om gode kultursaker; randi.kristoffersen@f-b.no