Kronikk
 

PER GUNNAR STENSVAAG

Regjeringens mål synes å være færrest mulig kommuner. «Sammenslåing» er tidens mantra. «Store og robuste kommuner» er fyndordene til Jan Tore Sanner, som om et likhetstegn imellom var en selvfølge.

LES OGSÅ: – Ja til «Fredriksborg»

Norske kommuner er ikke små, men i flatemål av de aller største i Europa, middels i innbyggertall. Luxembourg er i areal mye mindre enn Østfold, men er oppdelt i 106 kommuner med stort sett samme oppgaver som våre. Sanners Norge vil i europeisk sammenheng bli en avviker hvor vi spesielt arealmessig havner langt utenfor skalaen.

Millionene sitter løst til omstillingsmidler, men dette er ikke utgifter til inntekts ervervelse. Selv Sanner medgir at det ikke er en krone å spare slik tidligere sammenslåinger avslører.
Danmarks reform i 2007 viser det samme. Antall folkevalgte desimeres. Lokalsamfunn mister sine ombudsmenn. Byråkratiet derimot, ikke bare sentraliseres, det øker.

Dagens grenseoverskridende samarbeid sikrer ikke bare tjenestenivå og fagmiljø der det er vanskelig for den enkelte alene, men også ønskede stordriftsfordeler. Interkommunalt samarbeid gir demokratisk underskudd påstås det så, pussig nok fra dem som typisk ivrer for konkurranseutsetting.

Om IKS med folkevalgte i styret er et problem, hva så med private aktører? Må logikk vike for vikarierende argumenter fordi store kommuner er mer aktuelle arenaer for sistnevnte, og forklarer det de blåblås og NHOs entusiasme for prosjektet?

Sanners medisin for bedre offentlige tjenester vil virke mot sin hensikt. Graden av tilfredshet er jo omvendt proporsjonal med kommunestørrelsen. Selvsagt kan det være mye å klage på i egen kommune, men når bare struktur angripes, kanaliseres energien mot rene luftslott fremfor selve problemene. I all støyen drukner tragisk nok selve ideen om den lokale selvråderetten.

Om Formannskapsloven ble gjenstand for en brøkdel av entusiasmen som vises for Grunnloven, og fakta fikk knuse verserende myter, ville de fleste potensielle kommunesammenslåinger være like aktuelle som ny union med Sverige eller Danmark.

Østfold har mye erfaring med endringer på kartet. På 60-tallet forsvant sju kommuner. Retorikken til dem som mener det igjen er nødvendig med storstilt fusjonering, og det fluksens, gjør det interessant å lese gamle dokumenter. Schei-komiteen tegnet et dystert bilde av mangt et lokalsamfunn om de ikke ble reddet inn i en større kommunal enhet. Mange som likevel beholdt selvstendigheten, viser at spådommene var feil.

Tvangsgifte over hele landet begynte snart å arbeide for løsrivelse, blant dem Berg fra Halden. Tonen fra Tallaksen-utvalget, som vurderte skilsmisse for 21 sammenslåtte enheter, var like mollstemt da bare tre, ingen i Østfold, slapp gjennom nåløyet i innstillingen fra 1974. Stortinget ga likevel friheten til ytterligere åtte som i dag godt kan peke nese til Tallaksen.

Sanner sier ingenting har skjedd på 50 år mens 80 kommuner har vært involvert i endringer. Mange andre har vært utredet med nei-utfall. Buvik-utvalget sørget for rene massakren rundt en del byer fra 1988–94.

Tross massiv motstand i folkeavstemninger forsvant da 19 kommuner, sju i Østfold. Onsøy satte norgesrekord med 97,7 prosent NEI i folkeavstemning, og frihetstrangen lever ennå 20 år senere. Ytterligere sju kommuner har mer eller mindre frivillig forsvunnet på 2000-tallet etter kommunalminister Ernas pisk- og gulrotmetode.

For 20 år siden kom Christiansen-utvalget med sine dommedagsprofetier: «Små kommuner vil ikke klare seg alene mot den nye tids utfordringer». All støyen etter Buvik førte likevel til det såkalte «Frivillighetsvedtaket» i 1995. Christiansen ble lagt i skuffen, men nå er de i gang igjen og prøver å lure folk på akkurat samme måten.

Fremfor å tro på prognoser som gang på gang blir gjort til skamme, hvorfor ikke heller se hvordan det gikk med dem som ble stemoderlige behandlede utkanter i storkommuner? Det er ikke alltid like lett.

Sammenslåing som nøkkelen til full legedekning blir jo rett når permanent stengte legekontor lik stupende folketall og annen elendighet ikke lenger avsløres av finmasket kommunestatistikk. Norge har 26 kommuner med mindre enn 1000 innbyggere.

Sanners argumenter, burde tilsi elendige tilstander i Rømskog og dess like, men generelt sett fungerer de veldig bra. Eksempelvis hadde småkommunene full dekning lenge før Kristin Halvorsens store barnehageprosjekt.

Mens alle miniputtene har basistjenester, finnes det ekskommuner uten skole og med nedlagte gamlehjem. Faktisk finnes det en ekskommune fri for folk.

Sanners reform vil være et svært risikabelt samfunnseksperiment og et gedigent sentraliseringsprosjekt.

En robust kommune trenger ikke være stor, heller tvert om. Mye viktigere er lokal stolthet, sterk identitet og derav følgende initiativ, samhandling, trygge og gode tjenester, dugnadsånd og lokal medbestemmelse.

Sanners taktikk er å bygge opp en stemningsbølge hvor hastverk er et viktig element. Førstemann til mål får premie. Om Østfold lar seg friste av Judas-pengene, kan bakrusen fort komme når midlene er oppbrukt, lokaliseringsstrid raser og nyslåtte utkanter blir salderingsposter. At de trege etter hvert likevel får reformen tredd over hodet, er positivt feil. Frivillighetsvedtaket står faktisk fortsatt. Si nei, så blir det nei!

Et Østfold styrt av byråkrater og heltidspolitikere langt fra folk flest vil være et stort steg tilbake mot embetsmannsveldet. Derfor må Sanners kommunegigantomani og hodeløse plan stoppes.