Boligsituasjonen i Fredrikstad er ille dårlig. Så ærlige må vi være. Boligprisene øker, og det begynner å bli et betydelig problem at det som bygges både i og utenfor sentrum er i en prisklasse som overgår kjøpekraften til de fleste i Fredrikstad.

Riktig nok betyr det at de som allerede har en bolig får mer og mer gunstige forhold. Men førstegangskjøpere har liten mulighet til å få kjøpt seg bolig, med mindre de tjener veldig godt, og selv da er mange avhengig av at foreldre eller besteforeldre stiller som kausjonister.

Dette tvinger mange inn på leiemarkedet, som også skaper en uheldig konkurranse mellom de som søker permanent bolig, og studenter som bor midlertidig.

Samtidig presses også leieprisene opp, som gjør at man vanskelig får spart den egenkapitalen man trenger for å skaffe seg bolig. Det blir rett og slett et spill der de som har en fot innenfor tjener enormt bra, mens de som er utenfor taper mer og mer.

Fredrikstad er heldigvis ikke så ille (enda) som byer som Oslo, Tromsø eller Bergen, der boligmarkedene lenge har vært en ulikhetsmaskin. Men vi kan fort ende der, hvis man ikke tar aktive grep for å endre kursen. Noe vil være opp til statlige myndigheter, men det ligger et enormt handlingsrom i kommunens verktøykasse som de kan bruke til å styre utviklingen.

Skal folk gidde å bry seg om lokalpolitikken, må de føle at lokalpolitikken har noe å si. Og akkurat i boligpolitikken har kommunen en nærmest utemmet mulighet til å endre byen til det bedre. Man har et kommunalt eiendomsselskap som kan benyttes. Det er mulig å se på løsninger med husbanken. Man har stor makt innen arealplanlegging. Det finnes et stort handlingsrom der, både på kort og lang sikt.

Men dette forutsetter at politikerne tørr å ta debatten om boligpolitikk i Fredrikstad. Og dersom man gjør det er det ønskelig at de har med seg tre premiss for diskusjonen:

1. Alle fortjener å eie et hjem.

2. Alle fortjener et hjem med god standard.

3. Innbyggernes behov må veie tyngst.

Til syvende og sist er nok de fleste enige i at alle fortjener et sted å bo. Et hjem. Et sted der man kan feire høytider, se barna vokse opp, pusse opp. Et sted man kan kalle sitt eget, og bygge minner i. Og de fleste er nok enige i at alle burde ha et godt hjem, som man eier selv, med god standard, og nok plass.

For det er folks hjem man snakker om, når man diskuterer prisstigningen i eiendomsmarkedet, og arealer avsatt til boligformål. Kanskje gjør det diskusjonen bedre at vi begynner å omtale det som nettopp hjem.

Mennesker har også behov for kultur, parker, restauranter og muligheter til å være aktive rundt disse hjemmene. Det er med på å bygge gode liv, ikke bare sikre at folk overlever, noe jeg tror man unner de fleste.

Da er det ingen løsning å følge Trond Delbekks ønsker om å fjerne krav om parker og sykkelstier. Selv de som ikke har råd til dyre boliger, fortjener gode boliger. Hvis man på død å liv skal gjøre hjem til regnskap; det at folk har trygge, gode boforhold gir dem mindre bekymringer, mer tid til å delta i lokalsamfunn.

Man skal heller ikke se bort ifra den tanken som en gang gjennomsyret boligpolitikken i dette landet: har folk et hjem som de eier selv, letter det en del andre behov.

Det er som kjent utrolig mye billigere å eie hus enn å leie for resten av livet, som gir folk mer penger de kan bruke på å holde nærings- og kulturliv i gang. Og det at folk har et hjem å komme hjem til, og et hjem å komme ifra, skal man heller ikke se bort ifra at gjør dem litt mer robuste i møte med livets mange utfordringer.

Disse behovene må veie tyngre enn hva boligmarkedet selv tenker er mest lønnsomt.

Vi må løfte en større debatt om boligmarkedet her i byen. Og dersom man tar med seg disse premissene, forplikter det. Det kan bety at kommunen må tørre å komme på kant med utbyggerne som tjener fett på den nåværende utviklingen.

I en sånn situasjon gjøre det seg nok godt for politikerne å huske hvem de skal være til for. Skal vi gjøre det godt å bo i Fredrikstad, og gjøre noe med de økende forskjellene det fører med seg, da krever det vilje, og motstandsdyktighet blant våre folkevalgte.

La oss se om de består testen.