Fredriksstad Blad er bekymret for nivået på klimadebatten. Den bekymringen kan vi dele så lenge vi holder fast ved at debatt er en demokratisk nødvendighet også i miljøsaken. Usakligheter florerer i nettdebatten uansett tema. Hvis det er spesielt ille i klimasaken, kan det skyldes at saken, som hadde stått sterkere som en ren folkebevegelse, er blitt politisert.

Tross en opphetet debatt er det et faktum at klimasaken har vind i seilene og at folk flest etter hvert innser at klimapanelets advarsler angår oss og rammer oss, men at saken kunne hatt mer oppslutning om den ikke var blitt så politisert, kan det ikke være tvil om. Mange som kunne være motivert for å engasjere seg føler nok at de møter politiske barrierer.

At det legges mer enn miljøkamp inn i argumentasjonen, trigger selvfølgelig også dem som har en annen politisk oppfatning. Polarisering virker slik at uttrykksformer, engasjement og temperatur lett stiger med økt engasjement – og selvfølgelig på begge sider. Her får også miljøbevegelsen ta kritikk. De er overbevist om at de ikke bare har rett, men at de alene er tildelt en plikt til å forandre samfunnet. Saken kan ikke diskuteres og det er ikke plass for andre meninger.

Derfor møter vi så mange meningsmonopolister og sinte unge miljøaktivister som har en overbevisning og en tro som i uttrykksformer ligner på de religiøse mørkemenn. Slik Ole Hallesby truet med helvete og fortapelsen truer de ivrigste miljøaktivister med verdens undergang. Vi kjenner også igjen noen trekk fra kampen mot atomvåpen som også hadde verdens undergang som bekymring, drivkraft og motivasjon i tillegg til de politiske sidespor.

Truslene skal ikke bare støtte saken men også andre agendaer som kommer av politikken. Det har oppstått et nytt begrep: «Klimafrykt». Mange unge mennesker tar til seg retorikken og får psykiske problemer. Da er det faktisk frykten som ødelegger fremtiden.

Jakten på syndebukker er et annet likhetstrekk. I vår situasjon er oljeindustrien utnevnt som «den onde» som må bekjempes. Mange krever at den skal avvikles omgående. Da nytter det ikke å argumentere med at forurensing hovedsakelig skapes av forbruket og ikke produksjonen. Reduseres forbruket vil avvikling av produksjonen bli et resultat, og det vil ramme alle produsenter omtrent likt.

Kravet om nasjonal avvikling er derfor symbolpolitikk og oljeplattformen har fått symbolverdi som et trofé som kan vises frem, ferdig slaktet, når jakten er over. Noen kullfyrte kraftverk langt borte tilfredsstiller ikke det behovet. Det nytter ikke å si at kull er verre enn olje og olje er verre enn gass og at dette burde styre vår prioritering og innsats i klimakampen.

Det nytter heller ikke å hevde at forurensingen er internasjonal og må bekjempes internasjonalt. Et par kullkraftverk i Kina forurenser mer enn samtlige norske biler, og utslippene derfra kan nå oss på noen dager. Hvorfor må forresten Kina stadig bygge flere kullkraftverk? Svaret er at de trenger kraft for å produsere billige varer som pakkes i containere som sendes vestover til oss med forurensende containerskip som gjerne går på billig tungolje.

Her burde det innføres en transportavgift, beregnet etter transportveiens lengde. Hvorfor får forresten ikke Kina sin rettmessige kritikk i klimadebatten? Kan også det skyldes at det har gått politikk i klimasaken? Klimaproblemene er et resultat av den teknologiske utvikling som har gitt oss den økonomiske fremgang og velstand som alle higer etter.

Har vi drevet rovdrift på naturen og tatt ut mer enn den tåler, skyldes det en unison kravmentalitet som ser ut til å bli videreført. Få snakker om å slå av på kravene. En avviklet oljeindustri skal erstattes av en udefinert grønn industri og velstanden skal fortsette å vokse. Det er politikk.

Uten politikken hadde det sikkert vært mer realisme i bevegelsen. Da hadde kanskje fortellingen om den grønne fremtiden oftere inneholdt en oppfordring om å jekke oss ned og kreve noe mindre. Når det store flertallet fortsatt skal ta ut mer, hjelper det lite å øke skatten for noen rikinger.

Politiseringen har gitt miljødebatten en slagside mot oljen. Kanskje er forurensing av vann og hav like alarmerende. Oslofjorden er død, Østersjøen er død. Blir Nordsjøen neste? Rensing av kloakk og avløpsvann er ikke god nok. Ingen skal bli forundret den dagen et FN-panel proklamerer at vannklosettet er blitt den store miljøtrusselen når alle bilene er blitt utslippsfri.