Kirkens og Sommerfeldts naivitet i møte med islam

Rekorddeltagelse i fredsmarsjen i Fredrikstad etter terrorangrepet mot satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris i januar 2015. Biskop Atle Sommerfeldt deltok i det som var markering også for religiøs forbrødring. Kronikkforfatteren kritiserer Sommerfeldt for naiv holdning til ytringsfrihet i møtet med radikal islam.

Rekorddeltagelse i fredsmarsjen i Fredrikstad etter terrorangrepet mot satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris i januar 2015. Biskop Atle Sommerfeldt deltok i det som var markering også for religiøs forbrødring. Kronikkforfatteren kritiserer Sommerfeldt for naiv holdning til ytringsfrihet i møtet med radikal islam. Foto:

Av

– Religionsdialogen mellom kristne og muslimer i Norge har vært preget av unnfallenhet og naivitet, skriver Einar Gelius, og nevner særlig Atle Sommerfeldts rolle under striden om Muhammed-tegningene i 2006.

DEL

Kronikk

Hvor mange i Norge vet at Den norske kirke har et eget «utenriksdepartement» som heter Mellomkirkelig råd? Rådet, som har seks ansatte, et styre på 20 medlemmer og sannsynligvis et budsjett på flere millioner kroner, driver sin virksomhet som svært få har peiling på. Rådet har produsert noen uttalelser gjennom årenes løp, medlemmene har deltatt på internasjonale konferanser og utvalget mener nok selv at de gjør en viktig jobb.

Men kirkens grasrot har neppe latt seg engasjere eller påvirke i særlig grad av rådets arbeid. Mellomkirkelig råd er et talende eksempel på en kirke som er blitt mer og mer toppstyrt og byråkratisert – mens kirkens grasrot opplever utarming og synkende oppslutning.

Jeg mener det er på høy tid at det stilles noen kritiske spørsmål til kirkens sentrale organer og utvalg og deres virksomhet og rolle. Hvilke funksjoner har disse organene, og ikke minst: har de noen som helst betydning for det arbeidet som drives på kirkens grasrot?

Under karikaturstriden underkastet store deler av norsk offentlighet seg en islamistisk agenda.

Ett av oppdragene Mellomkirkelig råd har fått, er å drive dialogarbeid mellom kristne og muslimer i Norge. Dette har pågått i hele 25 år. Ifølge Mellomkirkelig råd har det kommet en rekke fellesuttalelser fra gruppen som har jobbet med dialogarbeidet, og det har til tider vært «krevende diskusjoner» mellom Mellomkirkelig råd og Islamsk Råd. Spørsmålet er: hvorfor har ingen av disse «krevende diskusjonene» kommet ut i offentligheten og hvorfor har ikke menigheter på kirkens grasrot fått tatt del i disse diskusjonene?

Hva er poenget med et dialogarbeid som foregår bak lukkede dører og på interne møter – og som kirkens grasrot sjelden eller aldri får ta del i?

Da jeg før jul ga ut boken «Jesus og Muhammed», ble jeg møtt med følgende salve fra Mellomkirkelig råd: «totalt skivebom». Uten å ha lest boken, mente Mellomkirkelig råd at jeg «videreformidlet usanne påstander».

Men et kirkelig organ som koster norske skattebetalere flere millioner kroner, må tåle å få et kritisk søkelys mot seg.

Jeg tror jeg vet noe av grunnen til at Mellomkirkelig råd er så hårsåre for kritikk: Det skyldes nemlig at dialogarbeidet mellom kristne og muslimer etter 25 år har vært nokså mislykket. For hva har man egentlig oppnådd – bortsett fra en håndfull fellesuttalelser med honnørord?

I min bok henviser jeg til eksempler som illustrerer at religionsdialogen mellom kristne og muslimer i Norge har vært preget av unnfallenhet og naivitet.

Professor Terje Tvedt sier det ganske treffende i sin bok «Det internasjonale gjennombruddet»: Mellomkirkelig råd har vært mer opptatt av politikk enn teologi, eller mer opptatt av multikulturalisme enn av treenigheten. Den norske kirke og Mellomkirkelig råd har representert en usedvanlig imøtekommenhet og toleranse overfor islam, og norske kirkeledere har stort sett vært tause når det gjelder kritikk av islamske trosretninger.

La meg ta to eksempler som illustrerer denne naiviteten og unnfallenheten.

I januar 2006 publiserte den norske avisen Magazinet de danske, såkalte Muhammed-tegningene. Det var faktisk Den norske kirke og nåværende biskop i Borg, Atle Sommerfelt, som først fordømte den kristne avisens bruk av ytringsfriheten (ikke norske muslimer!) Senere fulgte Mellomkirkelig råd opp fordømmelsen og sammen med Islamsk Råd ble det sendt ut en felles uttalelse.

Dagen etter uttalelsen kom, ble den norske ambassaden i Damaskus angrepet og tent på, og i Jakarta ble ambassaden omringet og det norske flagget brent. De som husker saken, vet at Utenriksdepartementet og Jonas Gahr Støre la seg på den samme linjen i utenrikspolitikken som kirken argumenterte for i Norge: Sterkere kritikk av publisiteten enn av dem som i religionens navn krevde drap og tente på ambassader.

Under karikaturstriden underkastet store deler av norsk offentlighet seg en islamistisk agenda, støttet av en rekke islamske lands regjeringer, ikke bare når det gjaldt hva som skulle trykkes, men enda viktigere: hvem som skulle avgjøre om noe skulle trykkes.

Mitt andre eksempel er boken «Tro på tvers» som Bushra Ishaq og Sunniva Gylver ga ut i 2018. Både Ishaq og Gylver har vært sentrale i dialogarbeidet mellom Mellomkirkelig råd og Islamsk Råd. Etter min mening er spørsmål knyttet til religion og makt, og dermed mulighet for maktovergrep, fraværende i bokens tekster.

Boken skjønnmaler og dekker over viktige spørsmål som handler om både tvang, vold og ytringsfrihet. Eksempelvis idylliserer boken historiene om profeten Muhammed og den bagatelliserer og forenkler begrepet «jihad» (hellig krig).

Spørsmålet er: Hvor lenge skal Mellomkirkelig råd få drive sin naive virksomhet, før noen i kirken sier stopp?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags