Tidligere hovedprest Øivind Esten Sæther hevder det er «feil om behandling av dødfødte, og at fødeavdelingen bør ha ros».

Som engasjert i – og rørt over – innsatsen som den frivillige organisasjonen «Angel Gowns» utfører for «det de kaller de stille barna» (prestens formulering), iler jeg til med opplysning om at ingenting i omtalene av min kunstauksjon til inntekt for dette viktige formålet, er kritikk rettet mot Sykehuset Kalnes eller tidligere SØF.

Norge er større enn som så, og med en sykehusstruktur som består av om lag 150 offentlige og private sykehus (i utkantstrøk finnes det sågar noe som benevnes «fødestuer» (Kilde: HOD), må nok de geistlige ta inn over seg, at det forekommer situasjoner med dødfødte, som svært sjelden melder fra på forhånd at de ankommer tause til verden, og på svært lånt tid.

Disse møtene med liv som noen har ventet på og lengtet etter i opptil ni måneder, kommer uforberedt både på foreldrene selv og helsepersonell, som i sjokket dessverre i noen sykehus ikke har annet å hjelpe seg med enn håndklær eller i tøffeste fall tørkepapir fra nærmeste dispenser.

I himmelens navn: Hvem forbereder seg på å ta imot et dødfødt barn?

I respekten for dem som kommer til verden med dårlig tid, er det vel da viktig at noen har tenkt «proaktivt» (ofte benyttet hedersglose for å være godt forberedt) slik at barna blir tatt verdig hånd om, gjerne i høyt tempo. Presten skriver: «Det kan godt være at det er behov for nysydde klær, men da må det være når foreldre selv ikke finner frem eget og personlig utstyr.» At vordende foreldre skulle være synske, vel forberedte og parate med mini-babyklær for å ta hånd om sine uventet dødfødte, har jeg aldri hørt om.

Derimot har jeg hørt historier om sykehus/fødeavdelinger med begrensede budsjetter, hvor velkomst- og reiseklær til De Stille Barna har lav eller ingen prioritet. Jeg er full av beundring for alle frivillige hjelpere som tar dette ansvaret og sørger for at så mange sykehus som de makter å dekke behovet til, har en liten beholdning av verdige engledrakter, kokonger og til og med dåpskjoler liggende hurtig tilgjengelige og klare når presten i skreddersydd geistlighet hasteinnkalles for å trøste og døpe.

VIPPS så får flere dødfødte en verdig avskjed. Og foreldrene en kjærkommen trøst

Min egen intensjon med å auksjonere et maleri til formålet, var kun å bidra til å støtte det frivillige arbeidet med å gjøre «engledrakter» tilgjengelig for disse små som bare deler av varmen sin noen korte øyeblikk før de reiser videre.

Til opplysning, 1: jeg har selv aldri opplevd å miste et barn ved fødselen, men jeg er ydmyk overfor de som bidrar til å dempe smerten for dem som har det.

Til opplysning, 2: Enhver kan faktisk vipse en symbolsk sum til organisasjonen Angel Gowns.

Inntektene går til nål, tråd, pyntebånd, knapper, vattfyll, tekstiler og alt sømarbeid, ikke å forglemme fraktkostnader når engledraktene distribueres til sykehus som er mindre velutstyrte enn Sykehuset Kalnes.

Takk heller de som bidrar

Til presten vil jeg gjerne si: ikke heng deg opp i at et finnes foreldre i sjokk over at ingen hadde husket på å ha klart et verdig svøp til barnet som de lengtet etter, men ikke fikk beholde. Heller ikke anklag dem som faktisk har tatt tak i et sensitivt tema som noen steder er så lite påaktet, at det ikke inngår i sykehusbudsjettene. I det hele tatt mener jeg dette er en debatt vi ikke trenger. For øvrig vil jeg rose presten for en uklanderlig redegjørelse for gode prosedyrer ved dødfødsler, innført ved SØF allerede på 1980-tallet.

Kirkens menn skal ikke refse hjelpende engler. Dem skal de heie på!

Nå tar jeg kanskje litt kraftig i – det kan av og til være på sin plass når kirkens tjenere i byråkratiske vendinger blander seg opp i hvordan man bør eller ikke bør fremskaffe kleder til nøddåp i blålystempo midt i tragedien. Til og med går i forsvar for en barmhjertighetstjeneste som faktisk ikke er til stede i alle sykehus. Jeg merker meg at den er til stede ved Sykehuset Kalnes, og ros til dem for det. Det forekommer faktisk at «det jævlige og utenkelige skjer», uten at noen har ofret det en tanke på forhånd; derfor stor honnør til de på utsiden av «systemet» som faktisk har tenkt tanken.

«La de små barn komme til meg. Pynte dem gjerne»

Til slutt kan det passe å minne om Bergprekenens Kap. 5.4., der Jesus formidler følgende omsorgsfulle budskap: «Salige er de som sørger, for de skal trøstes». Det er nok først og fremst de sørgende foreldrene og deres sjokk og traumer som organisasjonen Angel Gowns har valgt å vie sin medfølelse ved å gi deres dødfødte barn en verdig inngang til livet / verdig utgang fra livet (stryk det som ikke passer). For at de som er til stede skal huske dem for hvor fine de var. De Stille Barna selv er det nok noen andre som tar seg av.

Ferdig preka.