Gå til sidens hovedinnhold

Kan gjenkjenne noen Trump-trekk i Norge

«Den sentraliserte samfunnsutviklingen som har funnet sted har ført til store økonomiske og sosiale forskjeller. Når folk føler seg tråkket på, har de lett for å rope på en sterk, karismatisk leder.»

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Diskusjonen rundt valgkampen i USA avslører tendenser som vi også kan gjenkjenne i Norge. Hvor underlig det enn høres ut, har Trump-bevegelsen oppstått som et resultat av at store grupper mennesker i gamle industrisamfunn og utover på landsbygda som har følt seg glemt og forbigått av storsamfunnet, har øynet et håp i en politiker som er «annerledes». Dette håpet holdt nesten på å innkassere en ny seier.

Trump fikk flere stemmer enn sist, men «Nei til Trump- bevegelsen» reddet seieren i land og Joe Biden blir USAs neste president. Det ble altså ikke en klar seier for demokratene og hadde ikke Trump oppført seg som en elefant i glassmagasinet, hadde han sikkert seiret en gang til.

Nå snakker Biden om å samle Amerika og gjenopprette tillit og samarbeid mellom blokkene, men splittelsen sitter så dypt at den også setter spor i begge de politiske partiene. Derfor er det ytterfløyene i begge partiene som avgjør om Biden skal lykkes. Hvis Trump, hans familie og støttespillere kjører sitt løp, kan det splitte det republikanske parti og, hvor merkelig det enn høres ut, oppstå nærmest som det amerikanske arbeiderparti.

I Oslo er det sikkert mer enn 200.000 innbyggere som føler en større lojalitet mot det sted de stammer fra enn mot Oslo, og slik er det også i andre byer.

At en nasjonalist med diktatoriske trekk får dette til, kjenner vi dessverre godt fra den ikke altfor fjerne historie.

For å unngå dette, må Bidens samlingstanker strekke seg ut over det politiske miljø i hovedstaden. Han må gjøre noe med den sentraliserte samfunnsutviklingen som har funnet sted og som har ført til så store økonomiske og sosiale forskjeller. Når folk føler seg tråkket på, har de lett for å rope på en sterk, karismatisk leder.

Som sagt kan vi gjenkjenne noen av disse trekkene også i Norge. Også her ser vi et distriktsopprør mot den urbaniserings- og fortettingspolitikken som har blitt ført. Sp puster Ap og Høyre i nakken og noen er begynt å snakke om Vedum som statsminister. At det alltid har gått en strøm fra landsbygda inn mot byene, er et faktum. Det har sørget for arbeidskraft og utvikling som har kommet hele landet til gode.

Les også

Han ser oss og bryr seg om oss

Det som nå kan ha ført til reaksjoner, er en politikk som stimulerer sentraliseringen istedenfor å styre den. Når ledende politikere sier: «Urbanisering og fortetting er bra for hele landet» (sitat Jan Tore Sanner) er det noen som roper stopp. At vi i byene har en prisutvikling, spesielt i boligsektoren, som gjør noen stenrike mens andre ikke klarer å etablere seg i boligmarkedet, er bare ett tegn på en skjev samfunnsutvikling.

De som kritiserer denne utviklingen snakker gjerne om strømmen fra distriktene inn mot Oslo-gryta, men urbanisering og fortetting har to nivåer. Det andre er fra utkantene inn mot kommunesentra som har en tilsvarende effekt, men i mindre målestokk. Når folk føler seg manipulert og styrt, gir det reaksjoner. Senterpartiets fremgang får konsekvenser.

Nå skal Arbeiderpartiet pusse støvet av det gamle slagordet: «By og land, hand i hand». Nå må Høyre passe seg. Det ligger fortsatt kraft i det gamle slagordet. Kanskje kan Ap gjenvinne gamle høyder på en bevisst politikk om å samle landet. Hva kan tilsi at dette er mulig? Her vil jeg bare trekke frem ett forhold som alene kan være utslagsgivende: I Oslo er det sikkert mer enn 200.000 innbyggere som føler en større lojalitet mot det sted de stammer fra enn mot Oslo, og slik er det også i andre byer.

Les også

Odd René og Rino med stikk til Trump på ny plate: – Av og til ønsker man seg litt fri fra det sirkuset

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 08:00.