Gå til sidens hovedinnhold

Kampen om elvebredden: Antyder Bodahl-Johansen at kritikk er utålelig?

Johannes Thue kommenterer debatten om lovlighetsklagen og den omfattende utbyggingen langs elvebredden. – Boliger er i altfor stor grad blitt et investeringsobjekt og boligspekulanter er med på å presse prisene opp.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Gunnar Bodahl-Johansen har idet siste gått sterkt ut mot Ap og ordføreren for deres reaksjon på opposisjonens lovlighetsklage på behandlingen av arealplanen. Mange synes nok at han tar hardt i når det han påpeker er en forskjell i varslingstidspunktet for posisjon og opposisjon, når dette høyst sannsynlig ikke vil ha betydning for sluttresultatet.

Dette er en prinsippsak og kritikken rettes mot reaksjonen på lovlighetsklagen som går så langt at sentrale Ap-folk kaller en legitim prosess for «en uredelig lovlighetsklage». Det er altså Arbeiderpartiets holdning til kritikk som er kritiseres, og igjen virker det uventet sterkt når han sier: «Mangel på kritiske røster er kjennetegn på totalitære samfunn.» Antyder han at kritikk er utålelig og at noe av de historiske røtter ikke helt er røsket opp?

Kjernen i denne konflikten er omdefinering av grunnen til Fredrikstad Marineservice fra næring til boligformål. At denne omprioriteringen gjøres av det som opprinnelig var arbeidernes parti er interessant. Skulle ikke nettopp de være opptatt av å ivareta arbeidsplassene til sine kjernevelgere?

Problemet er at den utsikt de tar seg så godt betalt for, den stjeler de fra dem som blir liggende i skyggelandet bak.

Hvem har bestemt at elvebredden skal bebygges med boligblokker som befolkes med pensjonister, spør Bodahl. Han kunne ha tilføyet: – som ofte flytter hit og tjener noen millioner på prisforskjellen mellom Oslo og Fredrikstad. De inngrep som nå gjøres på elvebredden kan aldri rettes opp igjen. Det er også grunn til å påpeke at den fortettingspolitikken som styrer byutviklingen vil presse prisene opp også her. Hvem er det som styrer utviklingen, spør Bodahl og konkluderer med at det er pengene som vil styre vedtakene.

Det er også en annen side ved denne elevbreddepolitikken som virker merkelig. Utenom byområdet er de samme politikerne overhipne på å bevare strandsonen for å tilgodese allmennhetens interesser, men kommer man inn der allmennheten for det meste oppholder seg, blir politikken den omvendte. Her skal elvebredden bygges ned med høyhus, kanskje for å møte drømmen om en liten verdensby, en miniatyr av London City eller Manhattan?

Her oppstår en allianse mellom politikere og utbyggere som selvfølgelig griper denne mulighet for å tjene ekstra på å selge boliger med utsikt til elv og vann. Problemet er at den utsikt de tar seg så godt betalt for, den stjeler de fra dem som blir liggende i skyggelandet bak. Kanskje burde det her anvendes et grunnrente-prinsipp? Burde ikke en sosialdemokratisk tenking tilsi at betalingen for den flotte utsikten som berømmes i annonsene, tilfalle dem som utsikten blir fratatt?

At utbyggerne benytter seg av de muligheter politikerne legger opp til, er selvfølgelig lett å forstå. De tjener grovt på urbanisering og fortetting fordi prisen øker overproporsjonalt med fortettingen. At nettopp Arbeiderpartiet er drivkraften bak en utvikling som forsterker det store samfunnsproblemet at altfor mye av samfunnets investeringsmidler går til boligformål, er også merkelig.

Det som en gang var sosial boligbygging, er historie. Nå er det omtrent umulig for unge innflyttere å etablere seg i de store byene og spesielt i Oslo, uten støtte fra det som kalles foreldrebanken. Boliger er i altfor stor grad blitt et investeringsobjekt og boligspekulanter er med på å presse prisene opp.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:15.