Nordmenn har alltid likt å være på reise. Oppdage nye steder. Møte nye mennesker. Men også vise solidaritet med de som har større utfordringer enn oss selv.

Dette er nok også begrunnelsen for at Fredrikstad har valgt å knytte kontakt med andre byer, i andre land, der formålet er å fremme mellommenneskelige relasjoner, solidaritet og bistand når våre vennskapsbyer måtte behøve det.

På samme måte som vi får bistand når vi en gang måtte ha behov for det.

Vi er alle kjent med de utfordringene Ukraina står overfor. Ufattelige menneskelige lidelser som er unødvendige og meningsløse i 2022.

Der noen politikeres ego tilsidesetter helt grunnleggende menneskelige rettigheter. Det er uverdig.

I denne vanskelige situasjonen står Polen frem som et av flere land som stiller opp for Ukrainske barn, kvinner og menn.

Det samme bør Norge gjøre. Både nasjonal, men også lokalt.

Fredrikstad har vennskapsbyen Slupsk i Polen. Nå er tiden kommet for å styrke dette samarbeidet.

Men vi må heller ikke glemme de polske byene som grenser til Ukraina og som møter de tyngste utfordringene i møte med mange flyktninger.

Den polske befolkningen har vist en imponerende vilje til å stille opp for den Ukrainske befolkningen i den vanskeligste situasjonen i Europa etter den andre verdenskrig.

Det har selvfølgelig kostet og alle har sikkert ikke vært enig i alle prioriteringene. Noen røster har sikkert gikk uttrykk for at vi ikke må glemme å hjelpe våre egne landsmenn. Noe som heller ikke er ukjent i den norske offentlige debatten.

Polen vil for ettertiden stå igjen som det landet som bidro når Europa behøvde det som mest. Både humanitært, men også for å beskytte andre lands rett til selvstendighet.

I Norge lever vi i fred og frihet og mitt første møte med Polen handlet nettopp om dette, når jeg besøkte Warszawa for første gang som 20 åring i 1983.

Jeg møtte en student som fortalte meg om frihet og rettigheter og hennes ønsker for fremtiden.

Jeg har mange ganger tenkt tilbake på dette møtet og spurt meg selv om vi kanskje i for stor grad tar vår egen frihet som en selvfølge?

Nå har vi mulighet som lokalsamfunn og stille opp for de som kjemper for sin egen frihet i Ukraina. Vi må ikke la de bli stående igjen alene.

I dag behøver Polen vår hjelp til å hjelpe alle de som krysser grensen til Polen fra Ukraina.

I dag kan vi som lokalsamfunn i samarbeid med vår vennskapsby og polske grensebyer vise hva vi står for. Gi støtte til mat og medisiner slik at flere kan få hjelp i Ukraina.

Jeg utfordrer spesielt Fredrikstad kommune som har en vennskapsby i Polen, men også Fredrikstad Næringsforening som jeg vet har mange medlemsbedrifter som ønsker å bidra.

Men jeg utfordrer også hver og en av oss til å bidra på vår måte for at flere barn og voksne kan vokse opp i fred og frihet i Ukraina.

La oss ikke glemme ordene i diktet Arnulf Øverlands skrev i 1937:

«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer deg selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme

Du har ikke lov å gå der og glemme!»

La oss derfor ikke glemme i vår trygge hverdag, men bidra i solidaritet med de som behøver vår stemme og handlekraft.