Uansett om det blir Sekkelsten, Martinsen eller noen helt andre som styrer etter valget, kan de innkassere en brakseier. Ikke bare i form av politisk makt, men også i form av lønn. Den nye ordføreren vil nemlig tjene 1,33 millioner kroner i året. 120 prosent av det en stortingsrepresentant tjener. Det er helt vanvittige tall. Det går til den fremste folkevalgte i en by hvor forskjellene er store, og de fleste får dårligere råd.

Aller først, det er gode grunner til at politikere får en eller annen form for godgjøring. De skal tross alt yte en innsats, og en rolle som ordfører er et heltidsarbeid og mer til. Samtidig er det viktig at ikke politikk blir en hobby for dem med store formuer. De trenger jo ikke å bekymre seg for inntekten. At politikere får betalt er derfor viktig for at vanlige folk også skal kunne bedrive politikk. At det å engasjere seg ikke skal bety at familien må ofre inntekten.

Hvem trenger å bry seg om ustabile bussavganger når lønna dekker bil uten problemer?

Det er dog et viktig avgjørende «men» her. Vi må passe oss for å tenke på politikk som en jobb. For det første er ikke politikere ansatt, de er valgt. Vi har vist dem tillit til å forme samfunnet slik vi vil ha det. Politikerne selv stiller opp fordi de ønsker å være med på å forme samfunnet. Dette er ikke et ansettelsesforhold, der jeg selger arbeidskraften min til deg fordi du trenger en jobb gjort og jeg trenger penger.

Dette er viktig av to grunner. For det første fordi det gjør at all jobblogikk egentlig ikke gjelder her. Man må ha en jobb, å være politiker er frivillig. For det andre er det også implisitt i et valg av en politiker at dette ikke er noe du skal gjøre hele livet. Det er en ekstraordinær innsats som ytes i en periode, så er du ferdig og andre tar over. Det ligger også i rollens natur at det å være toppolitiker er krevende; det bør kreve mye av oss å være byens fremste folkevalgt. Hvis du ikke vil gå inn i politikken fordi lønna er for dårlig, da er det kanskje likeså greit at du lar være.

Samtidig lever vi nå i tøffe tider. Levekårsundersøkelsene har lenge vist at folk i Fredrikstad får dårligere råd, og vi befinner oss i en tid med både pris-, strøm- og boligkrise. Folk sliter med å ha råd til så basale ting som regninger, mat og bolig. Det er rett og slett dønn usolidarisk at det er noen blant de ytterst få som kan bestemme selv hvor mye de skal ha i lønn.

En gang i tiden sto Arbeiderpartiet sammen med LO i bresjen for en solidaritetslinje, der arbeidstagere godtok null vekst i lønn, i solidaritet med dem som sto utenfor arbeidslivet. Nå mens strøm-, pris- og boligkrise rammer, mens renta ser ut til å fortsette å gå oppover, får Ap-ordføreren innvilget et lønnstillegg på rundt 60.000 kroner i året. Varaordføreren skal jobbe 90 prosent, men lønnes som en stortingsrepresentant. Kontrasten blir nesten komisk.

Midt oppi alt dette må vi heller ikke glemme at hvor mye penger du har, også påvirker i hvor stor grad du kjenner på problemene til folk i Fredrikstad. Hvem trenger å bry seg om ustabile bussavganger når lønna dekker bil uten problemer? Er det egentlig så farlig med bomring, når man både har råd til å bo innenfor, og betale hvis man må kjøre inn? Og er det egentlig så farlig hvordan det går med boligmarkedet, når man uansett har råd til både hus og renteoppganger? Uansett er det noe galt i at de som skal representere folk flest, plutselig blir en av de få på lønnstoppen.

Og for alle dem som mener lønna må til for å «rekruttere» politikere; for det første blir ikke politikere rekruttert, de blir valgt. For det andre er det bare å høre på politikerne selv. De gjør jo ikke dette for pengene, de gjør det fordi de bryr seg. Uansett kan jeg berolige dem som måtte være redd for at ingen skulle ville bli ordfører mer; jeg tar jobben for halvparten av lønna. Det er bare å sende meg en melding.