– Jeg fantaserte om å klippe bort innsiden av lårene mine så de skulle matche skjelettet mitt bedre

FOKUS PÅ KROPP: Forberedelse til operasjon for å endre bryst. (Illustrasjonsfoto: Scanpix)

FOKUS PÅ KROPP: Forberedelse til operasjon for å endre bryst. (Illustrasjonsfoto: Scanpix)

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Fredrikstad-jenta og bloggeren Marie Brudevold (24) tar et oppgjør med skjønnhetshysteriet hun mener preger ungdomstiden til mange norske jenter i dag.

DEL

MARIE BRUDEVOLD skriver bloggen www.supermarie.net

Jeg har vært der jeg også. På det punktet relativt tidlig i livet, hvor det som betyr mest her i verden er hvordan man ser ut, og hvordan andre ser deg.

I en alder av 10 år så jeg ned på lårene mine når jeg satt, og fantaserte om å klippe bort innsiden av dem, sånn at de skulle matche skjelettet mitt litt bedre.

LES OGSÅ: – Endelig fornøyd med speilbildet

Fra jeg var femten til jeg ble sytten gikk jeg konstant med solbriller på – sol eller ikke, ute som inne, for å skjule ansiktet mitt, for jeg trodde ikke det var bra nok.

Jeg tror det er en del av pensum i livets pikeskole, det å føle på den overflatiske utilstrekkeligheten, og det å heve blikket mot et skjønnhetsideal langt der oppe på plakatene vi passerer på vei til kjøpesenteret for å tvinge kroppene våre inn i størrelse 34 og 36, den størrelsen som hun på plakaten bruker, og som vi og skal bruke – koste hva det koste vil.

Men hvem er det som har bestemt dette pensumet de fleste av oss jenter må forholde oss til når vi er unge og sårbare? Samfunnet.

Det er oss, det. Skjønnhetstyranniet som herjer rundt oss er samfunnsskapt, og det er opp til oss – samfunnet selv – å holde det i live, eller å bestemme oss for at nok er nok.

LES OGSÅ: – Brystinngrep er det vanligste

Nok er nok! Det har vært det lenge. År etter år går det samme refrenget på repeat på forsideplass: «hvordan miste x antall kilo», «slik får du drømmesmilet», Restylane her, silikon der, kle deg sånn, smink deg sånn, ti steg til sommerkroppen – hva fa** er sommerkroppen, og er vi ikke lei snart?!

Har vi ikke kommet lenger? Er vi virkelig fortsatt der?!

Nei. Vi er her: undertøysmodellene og alle de skjønnhetsidealene vi beundrer – og har beundret siden lenge før vi ble født – har vi lært at fotografene retusjerer og manipulerer bildene av.

De er ikke virkelige. På diverse moteblogger, som også bidrar med sitt i skjønnhetshysteriet, har vi avslørt at Photoshop finnes – og benyttes før publisering.

LES OGSÅ: Ikke bli tjukk. I huet.

Bildene du ser av tilsynelatende plettfrie bloggere er ikke nødvendigvis så ekte de heller, de redigeres og shines opp før de legges ut. Og vi vet det – egentlig, for så langt har vi kommet i 2015, at vi har klart å avsløre og forstå hvordan idealene våre faktisk skapes.

De finnes ikke – de skapes. Vi streber altså etter noe som ikke er ekte, etter en konstruert skjønnhet, og at vi gjør det fremdeles – etter så mange år med debatter og opplysning om at idealet IKKE ER EKTE – det skremmer meg.

Det skremmer meg at jenter fremdeles gjør det til sitt livs prosjekt å oppnå det uoppnåelige. At de vier ungdomstiden sin til å engasjere seg i det som skjer i speilet, og ikke det som foregår bak sitt eget speilbilde.

Tenk om det ekstreme fokuset på kropp og utseende kunne gli over og dreie seg om det som finnes bak det ytre i stedet.

LES OGSÅ: «Leppefylling blir som å farge håret»

Det som jo er utgangspunkt for alt vi er utad.

For vi vet nå at hvem som helst kan manipulere, sminke, trene, redigere, retusjere og operere seg vakker – i henhold til dette skjønnhetsidealet vi har skapt for oss selv.

Det er lett! Det er kanskje ikke fullt så lett å jobbe med innsiden.

Men jeg tror at hvis vi heller fokuserer på å være gode mennesker, å være fornøyde med oss selv og snille med hverandre, hvis vi jager drømmer og dyrker lidenskap fremfor extensions og Restylane; hvis vi starter med vår egen innside – så tror jeg utsiden kommer av seg selv.

Det vakreste et menneske kan ha på seg er tross alt et smil.