Jeg synes det snakkes og skrives for lite om nyere spedbarnsforskning i debatten som pågår knyttet til videreføring, eller endring av tredelt foreldrepermisjon. Jeg synes kunnskapsgrunnlaget bak nåværende ordning virker begrenset.

Jeg ser at behovet for amming får en del oppmerksomhet i den pågående debatten. Amming handler om mye mer enn næring. Ammefri, slik ordningen er i dag, fungerer dårlig i praksis og amming avvikles ofte ved oppstart i arbeid.

For utenom fokus på amming formidles det for lite om den viktige foreldre-barn-kontakten som skal gi barnet en god start på livet. Vi har et oppdatert kunnskapsgrunnlag i dag, som ikke er forenlig med tvungen tredeling av foreldrepermisjon.

Menneskebarn er særskilt sårbare ved fødsel. Nervesystemet er underutviklet sammenlignet med nervesystemet hos andre arter. Under det første leveåret legges grunnlaget for utviklingen av et sunt nervesystem og en velfungerende hjerne, gjennom kontakten med foreldrene.

Blant annet evne til tilknytning, regulering, relasjon og innlæring, utvikles primært det første leveåret, sammen med barnets primære omsorgspersoner.

Dette første året får vi aldri igjen.

Nervesystemet vil aldri være så plastisk og formbart som det er det første leveåret. Det første året dannes grunnlaget for psykisk og fysisk helse- og uhelse eller sykdom. Å investere i at familien får muligheten til å bygge en solid «grunnmur» for barnet er av uvurderlig betydning for barnets utvikling og av enorm betydning samfunnsøkonomisk.

Den kunnskapen vi har i dag om spedbarns utvikling underbygger behovet for å la familien selv få tilrettelegge for barnets utvikling det første leveåret, slik det passer for den enkelte familie. Dette vil redusere stress i familien og derav redusere risiko for skjevutvikling hos barnet.

Dersom Norge ønsker å være et foregangsland innenfor folkehelse må vi investere tidlig og riktig.

Foreldrepermisjonen bør understøtte barnets iboende potensial, istedenfor å forstyrre barnets tidlige utvikling. Det bør være et ja til ett års permisjon og ja til at familien får velge hvordan.

Det burde også, ideelt sett, vært en mulighet for at far og eller partner tar ut lønnet permisjon i en periode – sammen med mor – den første tiden etter fødsel. Noe kom kunne vært omtalt som «det fjerde trimester».

Da kunne Norge med rette ha vært et familiepolitisk foregangsland.