Gå til sidens hovedinnhold

Integrering krever tilpasning fra begge sider

Artikkelen er over 1 år gammel

Hoger Karadaki: – Integrering er en prosess som krever gjensidig tilpasning av både majoriteten og minoriteten. Kjernen i integreringsprosessen er å være åpen for endringer fra begge sider.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg husker at et av de første ordene jeg lærte på asylmottaket for ca. 21 år siden var «integrering». Jeg syntes at begrepet var komplisert og uklart. Etter kort tid gravde jeg litt mer i betydningen av begrepet og prøvde å forstå hva det egentlig handlet om. Etter ca. 21 år i Norge og bruk av mye tid på dette begrepet, har jeg kommet frem til at vi ikke lenger snakker om integrering. For mange i samfunnet i dag handler integrering om at innvandrere skal integrere seg i samfunnet, og det stilles ikke så mye krav til majoriteten. Spørsmålet er; hva er integrering og hvordan man «integrerer seg» i et samfunn?

Integrering er en prosess som krever gjensidig tilpasning av både majoriteten og minoriteten. Det handler om tilretteleggelse for et likestilt forhold mellom minoritets- og majoritetsbefolkning. Forskningen innen dette feltet viser at skjev maktfordeling mellom minoritet og majoritet gjør integreringsprosessen vanskeligere. I samfunnet i dag er de fleste nøkkelstillingene, særlig i offentlig sektor, domineres av majoritetsbefolkningen.

Jeg etterlyser også mer holdningskampanjer mot vold, tvangsekteskap og negativ sosial kontroll.

Innvandrere får heller ikke være med på den politiske arena hvor viktige beslutninger tas. Man kan se på organisasjonskartet og formannskapet i Fredrikstad kommune som et eksempel på dette. Dette er ikke spesielt for Fredrikstad kommune. Man kan ta en kikk på utdanningssystemet, helsesystemet, NAV ... osv. På nasjonalt nivå er situasjonen ikke så mye bedre heller. I vår regjering finner man i hvert fall ikke noen med innvandrerbakgrunn. Hva er årsaken til dette, kan man spørre politikere. Selv om situasjonen på samfunnsnivå ser dårlig ut for integreringen, er folk flest positivt innstilt til innvandrere.

At folk flest er positive til innvandrere kan åpne muligheter for endringer både hos enkeltindividet og samfunnet. Kjernen i integreringsprosessen er å være åpen for endringer fra begge sider. Åpenhet for endringer gir mulighet for at begge parter får tilgang til samme rettigheter, muligheter og ressurser på en rettferdig måte. Åpenhet for endringer bidrar til at man kan bekjempe diskriminering og rasisme i fellesskap.

I dag er diskriminering et reelt problem som rammer innvandrere både i arbeidsmarkedet og boligmarkedet. En undersøkelse gjort av Arnfinn Midtbøen og Jon Rogstad viser at å ha utenlandsk navn kan redusere sjansen for å bli kalt inn til jobbintervju med nesten 25 prosent. Dette minsker muligheten for noen innvandrere å få seg jobb, og som igjen fører til at integreringsprosessen ikke går så bra.

For at vi skal lykkes med integrering i samfunnet må begge parter, både majoriteten og minoriteten, stilles krav til. Det aller viktigste for en innvandrer er å lære seg språket. Språk er nøkkelen til samfunnet. For at man skal tilegne seg kunnskap om det nye landet og samfunnet man lever i, skal man kunne forstå hva som foregår rundt dem. Integreringen handler ikke bare om å snakke norsk, jobbe og betale skatt. Det handler om mye mer, blant annet orientere seg om hvordan det norske samfunnet fungerer. Hvilke normer og verdier som ligger til grunn for: barneoppdragelse, relasjon mellom kvinner og menn, respekt for ulikhet og enkelt individets frihet ... osv. Summen av dette og aktiv deltagelse kan definere hvor godt man er integrert.

For at integreringen skal lykkes i dette samfunnet, må vi først og fremst starte der bestemmelsene tas. Det må jobbes systematisk med prosessen og den skjeve maktfordelingen må gjøres noe med. Samtidig må det stilles krav til minoriteten og at de også må være åpne for endringer. I dag har vi mange frivillig innvandrerorganisasjoner som får penger fra staten for å drive med integreringsarbeid. Det må også stilles strengere krav til dem i forhold til integreringsarbeid. Disse frivillige organisasjonene er i mange tilfeller eneste døren for noen innvandrere til det norske samfunnet.

Fattigdom, arbeidsledighet, mangel på nettverk og dårlig boforhold er noen av de årsakene til at enkelte innvandrere trenger ekstra hjelp fra innvandrerorganisasjoner. Jeg tenker at i disse situasjonene kan innvandrerorganisasjoner spille en stor rolle for deltagelse og integrering av de menneskene som trenger hjelp. Dette arbeidet kan blant annet være ulike foredrag, seminar og aktiviteter som forbereder målgruppen til ulike arenaer i samfunnet. Jeg etterlyser også mer holdningskampanjer mot vold, tvangsekteskap og negativ sosial kontroll.

Hvis vi skal lykkes med integreringen både lokalt og nasjonalt, må det grunnleggende arbeidet være basert på respekt, åpenhet, tillit og ikke minst anerkjennelse. Man kan ikke gå rundt og kreve at innvandrere skal integrere seg, eller tenke hvordan «vi» skal integrere «dem». Vi må integrere oss i det norske samfunnet. Vi må gi slipp på noe av det gamle og ikke være redde for det nye. Dette krever åpenhet og aksept om at vi lever i et mangfoldig samfunn og det krever endringer. Vi som har valgt å leve i dette samfunnet må jobbe for at alle føler seg likestilt og likeverdige.

Les også

Lang debatt om 58 flyktninger skal få bo i Fredrikstad

Les også

En arabisk kopp kaffe – en invitasjon til å snakke om noe viktig

Kommentarer til denne saken