For i det vi trer inn i det nye året blir Inger-Christin Torp den nye fylkesvaraordføreren i Østfold. Hun gleder seg og frykter ikke at ansvaret skal bli tyngende, skriver Sarpsborg Arbeiderblad.

For det er ikke tunge dokumenthauger, møter med statsråder eller representasjonsoppgaver som gir henne våkenetter. Det gjør imidlertid Rolf. En sjarmerende unghund på cirka to år.

LES OGSÅ: Haabeth – Aps fylkesordførerkandidat

I likhet med mange andre «småbarn» har også denne karen problemer med å forstå at man leker om dagen. Ikke om natten.

Har alltid hatt hund

Det er Rolf som venter på den erfarne politikeren når hun kommer sliten hjem etter en lang dag på kontoret i fylkeshuset.

– Jeg kan ikke tenke meg et liv uten hund. Helt siden barndommen har det vært hund i huset, sier Inger-Christin Torp.

Som toåring ble hun veltet over ende av bestefarens engelske setter når hun ble for aktiv i leken. Og som voksen hadde hun en trofast venn i den svarte labradoren Boss i 12 år.

– Det var veldig trist å miste Boss. Men slik er det med hunder – på et tidspunkt mister man dem, konkluderer hun.

LES OGSÅ: Vil ha dialog om nytt kulturbygg

På en måte har de firbente vennene blitt de barna hun aldri selv fikk. For hun stiftet aldri sin egen familie.

– Det ble bare aldri slik. I perioder kan det nok ha vært et savn, men jeg føler at jeg har et veldig godt liv med en meningsfylt jobb og gode venner som alltid er der for meg, sier hun.

– Et vandrende Ap-leksikon

Inger-Christin Torp får de aller beste skussmål av ordfører Sindre Martinsen-Evje.

– Inger-Christin Torp er Arbeiderpartiet, sier han. – Hun kan alt av vedtekter, retningslinjer og Arbeiderpartiets historie. Ja, hun er et Arbeiderparti-leksikon.

Han trekker fram hennes voldsomme arbeidskapasitet, lojaliteten og den fantastiske evnen til å være fullstendig uenig på sak, men likevel ha full respekt for motparten.

– Å skille person og sak er viktig, bekrefter hun. – Akkurat der gikk jeg en veldig god skole da jeg var med på formannskapsmøter for Skjeberg Arbeiderparti fra 1983. Det kunne være voldsomme diskusjoner og store uenigheter under møtet, men rundt kaffebordet etterpå var tonen svært god.

LES OGSÅ: Vil ta et oppgjør med matkulturen

Spesiell togtur

Hun liker ikke skittent spill, personkonflikter, spisse albuer og maktkåte politikere.

– Det er den uverdige siden av politikken. Og jeg har nok blitt skuffet over enkelte mennesker. Spesielt når det viser seg at de har en annen motivasjon for engasjementet sitt enn å få gjennom vedtak. For enkelte er det viktigst å være i front selv.

Jens er en politiker som aldri har skuffet Inger-Christin Torp. Ja, for hun er på fornavn med Natos nye generalsekretær. Men det er kanskje ikke så rart etter mange timer rundt leirbålet på Utøya og utallige politiske møter. Og ikke minst en svært spesiell togtur som han har minnet henne om i flere taler i ettertid.

– Ja, du har hørt om den togturen, ja, sier hun og smiler litt beskjemmet.

Ble sjarmert av Jens Stoltenberg

Vi skal tilbake til 1979. Fortsatt var landets fremtidige statsminister et ukjent ansikt blant folk flest, men i AUF hadde han gjort seg bemerket.

Inger-Christin Torp hadde noen få måneder i forveien møtt ham for første gang på et skolepolitisk kurs i Sørmarka.

– Jeg ble umiddelbart slått av hans behagelige vesen, sier hun.

– Bare det behagelige vesenet?

– Ja, ja, som 16-åring er det vel ikke umulig at det var andre sider ved ham jeg også la merke til, ler hun.

Men det var altså denne togturen. De hadde vært på AUF-møte i Spydeberg og skulle videre til nye møter i Sarpsborg. De skulle hoppe av toget på Hafslund hvor hun bodde.

Skulle til Hafslund, endte på Ise

Praten gikk lystig om politikk på togturen på Østre linje denne sommerkvelden. Ja, muligens litt for lystig. For Inger-Christin glemte både tid og sted, og da toget stanset var hun sikker på at de var fremme på Hafslund.

De åpnet togdøren og hoppet av toget. Og ble stående og kikke litt forvirret på hverandre. For de var ikke på Hafslund. Og ikke i Sarpsborg. Ja, hvor var de egentlig?

De ruslet til nærmeste hus og banket på. Ei dame som var i ferd med å bake brød åpnet døren, intetanende om at landets fremtidige statsminister sto på trappa.

– Eh, hvor er vi, spurte Inger-Christin Torp.

Det viste seg at de var på Ise. Og toget hadde bare stanset på rødt lys da de gikk av.

– Huff, det kunne gått riktig galt om toget hadde begynt å gå mens vi sto på stigbrettet, sier hun.

Foreldrene betydde mye

Dette var før mobiltelefonens tid. Duoen ruslet til de fant en telefonkiosk og fikk ringt etter Inger-Christins far. Han kjørte datteren og unge Stoltenberg til byen hvor de skulle i møte.

Pappa og mamma sto sentralt i livet til Inger-Christin Torp. Også etter at hun ble voksen. For hun ble boende i barndomshjemmet hvor hun vokste opp sammen med foreldre og besteforeldre.

Hjemme i Gangveien på Borgenhaugen minnes hun er trygg oppvekst. Det var ikke så mange barn i nabolaget, men Inger-Christin hadde selskap i besteforeldrene når foreldrene var på arbeid og hun lekte mye i skogen.

Bestefaren fulgte barnebarnet sitt til og fra skolen.

– Selv om det bare var godt ment, var det kanskje ikke så lurt likevel, sier hun.

Ble plaget på skolen

For den vesle jenta ble plaget på skolen.

– Ja, jeg var nok litt utsatt i perioden fra 1.–4. klasse, sier hun. – Og jeg husker blant annet godt en episode hvor noen gutter i klassen slapp en veps ned i genseren min. Hendelser var det også i forbindelse med snøballkriger.

Selv om hun i periode ble en hakkekylling, tok det ikke fra henne lysten til å gå på skolen.

– Nei, jeg trivdes alltid veldig godt på skolen, sier hun.

Inger-Christin Torp har aldri konfrontert plageåndene med hva de utsatte henne for på skolen.

– Det var nok ikke så vondt ment. Kanskje var det deres måte å få oppmerksomhet på. En måte å bli sett på, sier hun.

Mobbingen på skolen er selvsagt noe hun ikke unner andre å oppleve. Hendelsene har vært med å prege hennes politiske engasjement.

Ikke bare har hun en helt spesiell forståelse for hva mobbeofre utsettes for, men episodene har nok også bidratt til det store engasjementet for skole og læring. Som leder for Opplærings-, kultur- og helsekomiteen i Østfold fylkeskommune har hun innflytelse på den videregående opplæringen i fylket.

Opptatt av skolemiljøet

– Jeg er veldig opptatt av skolemiljøet. At elevene skal ha en trygg skolehverdag og at det er viktig å bli sett. Det som skjer ute i friminuttene har en påvirkning på læringen i timene, sier hun.

Inger-Christin Torps samfunnsengasjement ble vekket i tidlig alder. Hun hadde foreldre som var politisk aktive.

Det var moren og faren som tok henne med til Sarpsborg Framlag i 1970. Det var ikke så mange barn å leke med i nabolaget, og foreldrene mente det ville være hyggelig for henne å være med i LOs barne- og familieorganisasjon. Hun trivdes fra første stund.

Meldte seg inn i AUF i 1977

I 1977 meldte hun seg inn i AUF og siden gikk det slag i slag med verv som leder i AUF Østfold, fylkessekretær og etter hvert flere tillitsverv i Skjeberg Arbeiderparti, Sarpsborg Arbeiderparti og også verv på nasjonalt plan.

– Hva har vært ditt politiske høydepunkt hittil?

– Det var da jeg satt i sentralstyret i Arbeiderpartiet i to perioder, fra 2005 til 2009, svarer hun.

Med i sentralstyret var blant andre Karita Bekkemellom Orheim, Sylvia Brustad, Bjarne Håkon Hanssen og en rekke andre profilerte rikspolitikere.

– Det var virkelig spennende å dra på styremøter til Oslo annenhver mandag. Da følte du virkelig at du hadde innflytelse, forteller hun.

Fulgte regjeringsforhandlingene tett

Som sentralstyremedlem fulgte hun Soria Moria-forhandlingene tett, og fikk et unikt innblikk i dannelsen av Jens Stoltenbergs andre regjering.

– Jeg husker godt vi ble kjørt i buss til Soria Moria Hotell og konferansesenter i Holmenkollen. På utsiden av bussen sto hele pressekorpset. Da var det viktig å være tydelig og ryddig på roller – ellers ville det bare blitt forvirring, sier hun.

Det var ikke bare som sentralstyremedlem at denne damen var forsiktig med å uttale seg og være i front. For Inger-Christin Torp er ikke opptatt av å stikke seg frem. Og skal hun være den som tar ordet eller leder et møte, ja, så er hun grundig forberedt.

Grundig og pliktoppfyllende er hun både som politiker og menneske. Da moren ble syk i 1996 var det en selvfølge for Inger-Christin å pleie henne. Hun gikk bort etter et fire måneder langt sykeleie. Da faren ble rammet av slag i 2001 var det ikke noe alternativ å søke ham inn på sykehjem.

Har ikke savnet søsken

– For meg var det helt naturlig å ha ham hjemme, men jeg fikk god hjelp av hjemmesykepleien. Uten deres bistand hadde det ikke gått, sier hun.

I fem år hadde hun ansvaret for sin slagrammete far. Han døde i 2006. Da var hun alene igjen i barndomshjemmet.

– Har du som enebarn ønsket deg søsken?

– Nei, søsken har aldri vært et savn. Likevel er det klart at du blir alene etter hvert, spesielt i og med at jeg ikke har stiftet egen familie. Jeg har ingen helt nære familiemedlemmer lenger, men har god kontakt med noen av mine fars søskenbarn, sier hun.

Da er det godt å ha en liten firbent rakker som sørger for at Inger-Christin Torp må reise hjem fra kontoret i skapelig tid. For selv om hun som fylkesvaraordfører blir nestkommanderende i fylkeskommunen, blir det fortsatt Rolf som setter dagsorden på hjemmebane.