– Det er tomt. Og veldig rart.

Det svarer Yngve Boga Ellingsen (38) når vi spør ham hvordan det går. Det er ganske nøyaktig én måned siden kona Marita Ulriksen Ellingsen trakk sitt siste åndedrag i en sykehusseng på Kalnes.

Fem uker før sin 43-årsdag. Førti år for tidlig, som ektemannen Yngve sier.

Det var smilet hennes han først falt for. Og latteren.

Etter hvert også humoren og rampestrekene. 

Åpenheten. Og ikke minst hennes enorme varme og omsorg for andre.

Alt dette var en viktig del av samlivet helt til det siste. Noe av det siste de to opplevde sammen, var Kreftforeningens Stafett for livet i Kirkeparken i Fredrikstad. Bare sju dager før hun døde deltok Marita i fighterrunden under stafetten.

Samlet inn over 30.000 kroner

Bildene viser en smilende og vinkende Marita.

Men deltagelsen kostet.

– Hun hadde håpet å delta både på lystenningsseremonien og avslutningsseremonien også, men det hadde hun ikke krefter til. Hun var helt utslitt, sier Yngve stille.

78 personer deltok på Maritas lag under stafetten. De gikk til sammen 1.481 stafettrunder og samlet inn over 30.000 kroner til foreningens arbeid.

– Yngve og Marita gjorde sterkt inntrykk på oss. Nøyaktig hvor mye penger som ble samlet inn under stafetten, har vi ikke oversikt over ennå, men det som er sikkert, er at det vil bli arrangert en ny Stafett for livet neste år, sier Alf Haugen i årets arrangementskomité.

Fjerner tabuer

– Hva betydde dette arrangementet for Marita?

– Veldig mye. Hun snakket om det i flere måneder i forkant, forteller ektemannen.

– Et slikt arrangement bidrar også til å fjerne tabuer. Alle vet hvorfor man er der. Her kunne både de som var syke og familiene deres slappe av og ha det fint sammen, sier Yngve.

De visste begge at det var for sent for Marita. Å samle inn penger til kreftforskning ville ikke utgjøre noen forskjell for hennes sykdom.

– Men hun ønsket at hennes engasjement skulle bidra til at andre kanskje slipper å oppleve det samme som oss.

– Selv om det ennå ikke finnes noen kur for kreftformen hun led av, kreft i bukspyttkjertel, har jo forskning ført til at det å få kreft ikke lenger er en dødsdom.

– Mange blir friske, og mange kan leve lenge med kreft. Men forskning koster penger, og derfor ønsket både Marita og jeg å støtte Kreftforeningens arbeid, sier Yngve.

For å gi kreftsykdommen et ansikt, valgte Marita og Yngve å fortelle sin historie i Fredriksstad Blad i forkant av stafetten. Responsen var overveldende, forteller Yngve.

Må skape seg en ny hverdag

Fremdeles er det vanskelig å se for seg en fremtid uten Marita.

– Jeg har ingen hverdag å gå tilbake til. Jeg må skape en ny hverdag. Det må bare ta den tiden det tar, og jeg må gjøre det på min måte, sier 38-åringen.

De første to ukene etter at kona døde, var huset fylt med andre mennesker som var glad i henne. Først da han ble alene igjen i eneboligen på Rolvsøy, sank realitetene virkelig inn over ham.

– De siste månedene brukte jeg all min tid og alle mine krefter på å være psykolog og sykepleier. Marita, som alltid tenkte på andre, var bekymret for at jeg skulle slite meg ut.

Han ble utslitt.

– Men det var dette jeg ønsket. Jeg kunne ikke ta vekk smertene hennes, frykten for å dø eller bivirkningene av behandlingen. Men jeg kunne være der for henne og gjøre alt jeg kunne for at hun skulle ha det best mulig. Og jeg vet at hun ville gjort akkurat det samme for meg, sier Yngve.

Viktig åpenhet

De hadde alltid snakket åpent om ting. Både de gode og de vonde. Først var det lange telefonsamtaler mellom Bergen og Fredrikstad forholdet hovedsakelig besto i. Og bare noen uker etter at de ble samboere på Rolvsøy, ble Marita syk.

– Det å være vant med å prate sammen om alt har vært en stor hjelp de siste årene, sier Yngve.

Da vi snakket med ham i forkant av Stafett for livet, fortalte han ærlig at paret visste at Marita ikke hadde lenge igjen.

Likevel klarte han ikke selv å ta sannheten innover seg. Hver gang hun ble lagt inn på sykehus, var han overbevist om at hun skulle bli skrevet ut igjen etter noen dager. Det hadde jo skjedd så mange ganger før.

– Jeg tror at både Marita selv og alle rundt oss så tydeligere enn meg hvor raskt det gikk mot slutten. Jeg var nok til tider en irriterende optimist, sier han med et lite smil.

Den siste turen til sykehus

Torsdagen etter stafetten i Kirkeparken gikk turen på ny til Sykehuset Østfold Kalnes. Denne gang måtte Yngve reise hjem alene.

– Til slutt var det hjertet hennes som sluttet å slå. Kroppen sa stopp. I ettertid synes jeg egentlig at det var en fin og fredfull avslutning på livet. Marita ga aldri opp. Hun hadde ikke smerter, og i løpet av det siste døgnet merket vi at hun registrerte både at jeg pratet med henne og at jentene hennes var på besøk.

Da sykehuspersonell skulle stelle kona, ble Yngve og de andre familiemedlemmene som var til stede, vist til et pårørenderom. Han husker ennå følelsen av å synke ned i den dype skinnstolen.

– Det var en fysisk følelse av at et tungt lass falt av skuldrene mine. Det sier sitt om hvor tøffe de siste årene som nærmeste pårørende til en kreftsyk har vært.

Senga i stua

I den koselige stua til Yngve og Marita står en seng. Det er senga til Yngve. Den siste tiden med Marita sov han her. Ved siden av sykehussenga hennes.

Maritas seng, alle medisinene og de andre hjelpemidlene ble raskt ryddet vekk. Men Yngve er ikke klar til å flytte inn på soverommet ennå.

Hver dag starter han med å tenne et kubbelys i stua. 

Bak lyset står et stort bilde av ham og Marita på bryllupsdagen.

Maritas ansikt stråler mot fotografen. Øynene glitrer.

Det bildet viser Marita slik jeg husker henne best.

Yngve Boga Ellingsen

– Stemoren hennes tok med seg dette bildet til Kalnes den torsdagen Marita ble lagt inn for siste gang. Hun rakk akkurat å se det, og ga det en tommel opp.

Den viktige humoren

Et utsnitt av dette bildet ble brukt på forsiden av programmet som ble delt ut i Maritas begravelse. På innsiden: Et bilde som får journalisten til å bryte ut i latter. En lattermild Marita som sitter på huk i skogen med brudekjolen trukket opp og knærne bare.

– Vi hadde bare ett toalett, og gutta ble derfor henvist til skogen for å tisse. Lite selvhøytidelig som hun var, benyttet også Marita seg av dette tilbudet, humrer Yngve.

Han viser oss flere bilder fra den vakre bryllupsfesten i fjor sommer.

Sommer, sol og idyll. 

Men også latter og humor.

– Marita og jeg traff hverandre på en konferanse på Quality Hotel i Sarpsborg. På lørdagskvelden var det vikingefest og jeg stilte i et oppblåsbart Obelix-kostyme. Marita kløp meg i rumpa for å sjekke om det var noe mer enn luft der, og slik endte vi opp som et par, forteller Yngve.

Brudgommens dress måtte derfor selvsagt byttes ut med Obelix-kostymet i løpet av bryllupsfesten, og Marita demonstrerte det vellykkede sjekketrikset for gjestene.

Veien videre

Nå er det livsglade smilet bare synlig på bildene i stua. Latteren sitter i veggene, men Yngve må dele humoren med venner og familie.

– Det er en tøff tid, men alle disse vonde følelsene bunner jo i alle de gode minnene jeg har fra livet med Marita. Det er disse sorgen gjenspeiler.

– Etter hvert skal jeg tilbake i jobb, jeg skal være sosial igjen og gå turer i skogen. Men foreløpig har jeg nok med å være her hjemme. Det er kanskje fordi det er her jeg føler meg nærmest Marita. Jeg vet ikke helt.

Det han er sikker på, er at han vil hedre Marita ved å engasjere seg i Kreftforeningens arbeid og Stafett for livet i fremtiden.

– Marita var redd for å dø. Redd for å bli glemt. Det siste kunne jeg forsikre henne om at aldri vil skje. Og det vil det ikke.

Søndag 23. oktober skulle Marita Ulriksen Ellingsen fylt 43 år. Det rakk hun ikke, men de glitrende øynene, den sprelske humoren og det bankende hjertet har skapt varige avtrykk hos mange.

Nå er håpet at færrest mulig familier slipper å oppleve det samme som hennes.