Menneskerettighetene er for alle. Kunnskapen om menneskerettighetene bør også være det, skriver Norges Institusjon for Menneskerettigheter (NIM) i sin årsrapport 2018. Videre: NIM fastholder tidligere anbefalinger om å endre både regelverk og praksis for å sikre at de menneskerettslige kravene knyttet til 48-timersfristen og isolasjon i politiarrest ivaretas. Rapporten ble publisert 26. mars d.å.

Bare tre dager senere publiserte Fredriksstad Blad en artikkel som best kan karakteriseres som en kombinasjon av «Här är ditt/mitt? kylskåp» og en sånn overhyggelig «Hjemme hos»-reportasje – fra sentralarresten på Grålum!

Artikkelen het Dette er «hotellet» i Østfold hvor ingen ønsker å våkne.

Innholdet var langt unna temaet om menneskerettigheter og rettssikkerhet, noe som må kunne hevdes å være et sentralt tema på en sånn arbeidsplass. Det var en journalist fra Moss Avis som hadde møtt opp på Grålum en lørdagskveld for å følge livet i arresten gjennom natten. Det var som å lese en reportasje om Bislett Stadions historie, uten at det som skjedde under vinter-OL 1952 med «Hjallis» og fotograf Brun, ble nevnt med et ord.

På samme måte, blir det helt feil å skrive og publisere noe om Sentralarresten på Grålum, uten å informere om den kritikk Norge har mottatt gjennom 25 år, nettopp for å bryte menneskerettighetene i måten Norge behandler de arresterte på. Kritikken gjelder også praksisen ved Sentralarresten på Grålum. Norge har fått refs av både FNs komité mot tortur og Europarådets Torturovervåkingskomite (CPT) for hvordan Norge «overforbruker» glattceller.

Det eneste som var å lære av denne reportasjen, var da det vanskelige begrepet «inkvireringsbøyle» dukket opp i teksten.

Kritikken går både på for mye «automatisk» isolasjon og lengden på oppholdet. Å være i politiarrest innebærer frihetsberøvelse og isolasjon uten dom. Det innebærer for den arresterte «å bli kledd naken». Alle eiendeler (inkludert klokke og smykker) bortsett fra bukse og overdel, er tillatt. Eneste sanseinntrykk den arresterte utsettes for, er synet av betonggulv, vegger og tak, malt i samme farge.

Det er ikke vanskelig å forstå at når følelsen av å bli fratatt sin egen identitet og selvfølelse blander seg med angst, frykt, skam, skyld, uvisshet – og en eventuell nedtur på et eller annet kjemisk stoff i tillegg, blir det et utmerket utgangspunkt for avhør hos politiet.

En glattcelle består av en madrass på gulvet, et teppe og et toalett. Denne isolasjonen kan folk utsettes for i ganske lange perioder, opp mot 48 timer, og noen ganger mer. Hovedregelen er at den arresterte skal løslates eller fremstilles for varetektsfengsling innen 48 timer. Det har Norge hatt store problemer med å overholde. Nå er mulighetene store for at regelen blir lovfestet i Straffeprosessloven; Justis- og beredskapsdepartementet sendte i juni i fjor ut på høring, et forslag om endring i reglene om isolasjon i politiarrest og 48-timersfristen.

Det gir et veldig skjevt bilde av situasjonen når journalisten bare innhenter informasjon fra de ansatte. I reportasjen får vi nærmest inntrykk av at arrestforvalterne er smilende «servicemedarbeidere» som kontakter lege og tolk og serverer pulverkaffe m.m. på kveldstid en lørdagskveld – og det fleipes med at de driver «hotell». Vi får også et blikk inn i kjøleskapet. Det blir litt for hyggelig når vi vet at de som befinner seg innelåst på cellene muligens har en alvorlig livskrise.

En sentralarrest er åpenbart en konfliktsone med flere parter og mye personlige tragedier og traumatiske opplevelser involvert. I reportasjen var det visstnok en ung arrestant som skal ha sagt: – Er det ingen som helst mulighet for at jeg kan slippe å være her? Jeg takler det rett og slett ikke! Dette er det eneste utsagnet vi fikk gjengitt fra en av de arresterte. I fravær av førstehåndskunnskap, manglet det ikke på karakteristikker av dem: Han, innbrakte, personer, dem, pågrepne, «innlosjert», en mann, mannen, vilter mossing, en eldre mann, «gjestene», mennene, den pågrepne, vedkommende, folk, de, arrestantene, en kar, mennesker, de som blir arrestert, den innsatte, dem som blir satt i arresten, de innsatte, en kar, en, en skikkelig bråkmaker, dem som er rolige, litt mer bråkete «gjester», mannen, en god kandidat, ham, pågrepne, var begreper som ble brukt en eller flere ganger i artikkelen.

De ansatte får derimot uttale seg. En sier: Det er mye helserelatert her inne i arresten. Mye av det er selvsagt et spill, men det avslører vi raskt. En annen sier: – Det er mye helse som dreier seg om psykiatri og blandingsrus. En tredje ansatt opplyser at minimum én gang i timen skal alle innsatte ha tilsyn. Dette er den eneste opplysningen vi får i artikkelen som omhandler noe om rammene, reglene for virksomheten. Opplysningen er sannsynligvis feil:

I forskrift om bruk av politiarrest fremkommer det i paragraf 2–5 tilsyn med innsatte: Innsatte som er syke eller påvirket av alkohol eller andre berusende midler, skal inspiseres hver halvtime, med mindre omstendighetene tilsier hyppigere tilsyn. Tidspunktet for de enkelte inspeksjonene og resultatet av disse skal anmerkes i arrestjournal.

Det eneste som var å lære av denne reportasjen, var da det vanskelige begrepet «inkvireringsbøyle» dukket opp i teksten, og måtte googles: «Det er en slags ramme av stål som står i det rommet hvor det blir foretatt en inkvireringsvisitasjon før de blir satt på cella.»

Nå vet vi det.