Hvorfor ikke munnbind og maske?

«Men ikke hos oss»: –  Selv om vi har en maske eller munnbind liggende, tør vi ikke ta det på. Vi  vil ikke skille oss ut når vi går i byen eller handler i butikken. 

«Men ikke hos oss»: – Selv om vi har en maske eller munnbind liggende, tør vi ikke ta det på. Vi  vil ikke skille oss ut når vi går i byen eller handler i butikken.  Foto:

Av

– Vi ser nå at det brukes masker og munnbind på sykehusene. Hvorfor innføres ikke da en så enkel og billig toveis beskyttelse for alle? spør Johannes Thue.

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Når vi ser bilder fra Østen i disse koronatider, legger vi merke til at alle går rundt med munnbind eller maske. I disse landene der folk gjennom alle tider har levd i trange og tette samfunn der smitte lett spres, har dette blitt et naturlig innslag. En japansk reiseleder forklarte dette slik: De dere ser går rundt i Tokyo med munnbind, gjør ikke dette for å beskytte seg selv, men for ikke å smitte andre med en forkjølelse eller influensa. Dette viser et samfunnsansvar som vi også burde ha når en krise inntreffer. Hvorfor ikke?

Spørsmålet dukket opp da koronatrusselen meldte seg, og straks var helseeksperter på banen og forklarte at maske ikke gir noen beskyttelse. Derimot anbefalte de å hoste i albuen. Likevel ser vi nå at det brukes masker og munnbind på sykehusene. Hvorfor innføres ikke da en så enkel og billig toveis beskyttelse for alle?

Svaret er at det ligger ikke inne som en del av vår helseberedskap. Vi har ikke maske eller munnbind til alle. Derfor skal vi ikke ha det, mens vi ser at det brukes i de land som har fått best smittekontroll, som Singapore, Kina. Sør-Korea og Japan.

Det virker merkelig at vårt moderne samfunn ikke var forberedt på at en beskrevet krise skulle inntreffe.

For oss er det også et problem at munnbind og maske ikke hører hjemme i bybildet. Selv om vi har en maske eller munnbind liggende, tør vi ikke ta det på. Vi vil ikke skille oss ut når vi går i byen eller handler i butikken.

Selv om en maske ikke gir hundre prosent beskyttelse, ville maske eller munnbind virke bedre enn å hoste i albuen. I tillegg ville en alminnelig bruk av maske også minne oss på alvoret i situasjonen og fått oss til å holde avstand. Det ville også vise hvem som er risikopersoner som ikke har respekt og retter seg etter helserådene.

Dette er bare ett av mange svakheter som ble avslørt da krisen inntraff. Lager av smittevernutstyr, medisiner, testmateriale etc. er tilpasset et «normalforbruk». Når lagrene synker til et gitt nivå, skal ny bestilling sendes til leverandøren, og denne leverandøren befinner seg ofte i Kina, fordi han er billigst.

Slik har vi bygget opp en beredskap mot epidemier som kan sammenlignes med å ruste forsvaret med våpen og ammunisjon etter hva som brukes av våpen og ammunisjon i fredstid. Det virker merkelig at vårt moderne samfunn ikke var forberedt på at en beskrevet krise skulle inntreffe. Da den nærmet seg, trodde vi lenge at dette ikke angår oss, og når den ble et faktum, satte myndighetene seg ned og diskuterer hva som skulle gjøres. Dette burde selvfølgelig vært avklart på forhånd, slik forsvarsstrategien skal legges i fredstid.

Det verste som kan skje, har faktisk skjedd: Når krisen er et faktum begynner helseeksperter å trekke egen ledelse i tvil. Tillit til helsemyndighetene er en betingelse for at den dugnad, solidaritet og respekt som situasjonen nå krever av oss alle, skal gi de ønskede resultater. Nå er det krig, og tilliten må bygges innenfra i helsevesenet og også avklares i «fredstid». Når huset brenner er det for sent å tegne brannforsikring. Da må vi stole på brannmennene.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags