Gå til sidens hovedinnhold

Hvorfor er 1. mai fortsatt viktig?

«Men det er også en dag for å trekke frem solskinnshistoriene, for å vise at det nytter å stå opp mot arbeidsgivere og makteliten bare man er mange nok som står sammen lenge nok.»

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Arbeidernes internasjonale kampdag har blitt markert siden 1890, og hovedkravet som la grunnlag for markeringen var åtte timers arbeidsdag. Kort fortalt startet det med at den amerikanske fagbevegelsen på sin kongress i 1884 bestemte at åttetimersdagen skulle innføres fra 1. mai 1886, og la planer for generalstreik fra den dagen. Det samme kravet ble vedtatt på kongressen i 1888, med åttetimers dag fra 1. mai 1890 og aksjoner hvis man ikke fikk det. USA fikk for øvrig ikke åttetimers dag nasjonalt før i 1937.

Det amerikanske kravet ble sendt til arbeiderkongressen i Paris i 1889 om vedtok 1. mai 1890 som internasjonal demonstrasjonsdag for åttetimersdagen. Resten er historie som det heter. I Norge var åtte timers arbeidsdag det fremste kravet frem til 1919, da Stortinget vedtok at arbeidstiden skulle begrenses til 48 timer per uke og 8,5 timer per dag.

Men det ble jo også demonstrert før 1890, da ble blant annet nasjonaldagen 17. mai brukt til det formålet. For eksempel demonstrerte man for alminnelig stemmerett, man gikk i arbeidertog blant annet, hvert år fra 1886 til 1898 da allmenn stemmerett for menn ble innført. Så fikk arbeiderne altså sin egen kampdag 1. mai i 1890.

Innlegg om 1. mai 2021

Men hva er det som gjør at den dagen er så viktig den dag i dag?

Hvis vi ser på de siste årenes utvikling ser vi at den borgerlige regjeringen vi har hatt siden 2013 har gjennomført flere svekkelser av arbeidsmiljøloven, blant annet ved å gi økt adgang til bruk av midlertidige ansettelser, fjerne kollektiv søksmålsrett osv. Dette skapte selvsagt furore i arbeiderbevegelsen og det ble gjennomført en to timers generalstreik i 2015. Regjeringen Bondevik II prøvd på i sin tid også å svekke arbeidsmiljøloven, men deres forslag til ny arbeidsmiljølov ble i stor grad reversert etter valget i 2005 da de rødgrønne overtok makten.

Under den pågående pandemien har vi flere ganger sett at regjeringen Solberg har lagt frem forslag til krisepakker som ville ført til at arbeidsfolk hadde kommet dårlig ut økonomisk, om ikke Stortinget hadde gått inn og gjort endringer. For eksempel kom det et forslag om endringer i permitteringsreglene ved koronaens utbrudd, som ville ført til at arbeidstakerne i stor grad måtte tatt regningen for de første par ukene i permisjon. Dette ble endret av Stortinget etter signaler fra blant annet LO.

Årets 1. mai-markering foregår på Litteraturhuset
og sendes på FBTV fra klokken 16.00:

Med bl. a Yngve Hågensen i samtale med Jens Olav Simensen


Da grensene ble stengt på nyåret i 2021 førte det til at de som bor utenlands og dagpendler til jobb i Norge, ble stående uten mulighet til å komme seg på jobb og helt uten inntekt. De hadde heller ikke rett på ytelser fra NAV ettersom det her ikke dreide seg om permittering eller lignende. Etter massivt press fra LO i både Norge og Sverige og en fanemarkering på Svinesundbrua, ble det til slutt innført en kompensasjonsordning. Da hadde dagpendlerne stått uten inntekt i over fire uker.

Vi ser også at vi har en arbeidsgiverside her i landet som stadig kommer med forslag som vil kunne gjøre hverdagen tyngre for arbeidsfolk flest. Som da NHO ved inngangen til årets lønnsoppgjør ville gi et tillegg på maks 2,2 prosent, noe som i praksis ville betydd at lønnsøkningen vil bli spist opp av den anslått prisveksten på 2,8 - og man ville i realiteten fått mindre å rutte med. I tillegg ville de ha endringer i bestemmelsene for lavlønnstillegg slik at færre ville fått dette.

Dette er bare noen eksempler på sterke krefter som jevnt og trutt jobber mot arbeiderbevegelsen og arbeidsfolk, og samtidig for bedriftseiere og arbeidsgivere som vil tyne ut enda noen kroner i utbytte fra bedriften sin. Vi kan jo også ta med store fagforeningsfiendtlige bedrifter som Amazon, som nå er i ferd med å etablere seg i Norden. Dette er bedrifter som gjør alt i sin makt for å hindre de ansatte i å organisere seg.

Så vil det jo alltid være sånn at enhver jobber for sine interesser, arbeidsgiverorganisasjonene jobber for bedriftseiernes ønsker, LO og forbundene for arbeidstakernes osv. Men selv om man stiller krav i forhandlinger, diskuterer i media og får lagt frem saker for Stortinget, er det ikke alltid nok. Noen ganger må man virkelig slå på stortromma, og for arbeiderbevegelsen er det viktig å ha en arena der man kan samle arbeidsfolk over hele landet, ja nær sagt hele verden, samtidig og uten å måtte gå til streik og andre aksjoner. 1. mai er den arenaen, den dagen i året da arbeidsfolk kan samles bak parolene, sette et ansikt bak de ulike kravene og vise at man ikke vil gi seg uten kamp.

Men det er også en dag for å trekke frem solskinnshistoriene, for å vise at det nytter å stå opp mot arbeidsgivere og makteliten bare man er mange nok som står sammen lenge nok. For man fikk 8,5 timers arbeidsdag i 1919 - etter at det hadde vært hovedkravet siden begynnelsen i 1890, at man fikk hovedavtalen i 1935 og arbeidsmiljøloven i 1977. Og vi fikk til den femte ferie uka i år 2000.

Årets hovedparole er «Nytt flertall, nå er det arbeidsfolks tur», og etter åtte år med en borgerlig regjering trenger vi virkelig en ny. Vi trenger en regjering som tar arbeidsfolk på alvor og som setter folks velferd foran skatteletter til de rikeste. Og vi trenger 1. mai. Og det kommer vi til å gjøre så lenge det finnes krefter som ønsker å svekke arbeidsfolks rettigheter, krefter som ønsker mer til de som har mest fra før. Noe som igjen føre til mindre for de som har minst. Det vil si i all overskuelig fremtid.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.