Akk, så fine folk de er, disse sosialdemokratene. Dype i stemmen, med kun et hint av dialekt, har de alltid en midt-på-treet løsning for alle samfunnsproblemer. Om det er to aldri så uforenelige standpunkter som diskuteres, kan en banne på at sosialdemokraten klarer å smidig flette de sammen.

Tradisjonelt har jo sosialdemokraten villet forene to ganske så motstående prinsipper; likhet og markedskonkurranse. En konkurranse skal jo som kjent resultere i en vinner og flere tapere, og likhet har vel strengt talt ingen vinnere og tapere, med mindre man mener alle vinner ved likhet.

Vår lokale utgave av sosialdemokraten skal jaggu klare det umulige igjen ved årets kommunebudsjett. Han skal klare å både spare inn masse penger, samtidig som de skal investere enormt i kommunen. Mange ville nok tenkt at det å spare penger og det å bruke penger er gjensidig utelukkende, men ikke for sosialdemokraten nei.

Og det gjelder ikke bare i mattens verden av plusser og minuser.

Noen ville kanskje tenkt at det er vanskelig å forene frontene på spørsmål om avkorting av barnetrygd mot uføretrygd. Enten mener man det å ikke avkorte er en dyr løsning, og at det tross alt skal lønne seg å arbeide. Alternativt kan man mene at det er grunnleggende urettferdig å ta penger fra mennesker som er syke.

Men sosialdemokraten har vært ute en vinternatt før. Han tar begge ståsteder i hånden og avkorter bare halvparten. Nok en midt-på-treet-løsning som vel strengt talt ikke er forenelig med noen av ståstedene.

En kan undres over hvorfor folk liker løsningene til sosialdemokraten, sånn egentlig. Man skulle jo tro at hvis man mente kommunen måtte spare penger, så ville det være helt uaktuelt å bedrive store investeringsprosjekter, og motsatt.

Smilet til en sosialdemokrat kan dog blende de fleste, der han står med lyserødt slips og gråblå dress. De tar nemlig ansvar, når de sparer inn. Samtidig ser de utfordringene i kommunen, og er villige til å investere for å løse de. Også avrundes det hele med enda et godt smil og en latter.

Da er liksom alt glemt. «ja visst skal ikke de uføre bli fratatt barnetrygden! Dette hadde vært helt urimelig, og ikke i tråd med våre verdier om likhet og rettferdighet». «Men samtidig må vi drive en økonomisk forsvarlig politikk, og sikre trygge rammer for god drift. Derfor tar vi bare en gradvis økning nå».

Slik får sosialdemokraten både være rettferdighetens ridder, og bunnlinjens forsvarer.

At sosialdemokraten er karismatisk, hadde vært årtiets underdrivelse. Spør folk hva de tenker om ham, og ord som «flink», «dyktig» og «engasjerende» kommer raskt frem, uten at noen helt klarer å sette fingerspissen på hvorfor. Han er rett og slett bare en flink type, som kunne solgt oss sand i Sahara om det var det det sto på.

Det er også en «han», ikke en «henne» eller «hen», denne sosialdemokraten. Men en progressiv «han», som er opptatt av likestilling og liker kjønnskvotering, men synes samtidig vi må passe oss for å bli for harde i språkbruken i likestillingsdebatten. «Jada, kvinner har det verre enn menn, men kvinner i Norge har det tross alt bedre enn de i Saudi-Arabia».

Det er et godt poeng, selvfølgelig, dersom det var et alternativ å gå inn for likestillingsmodellen à la Saudi-Arabia.

Noen ganger kan man jo føle på at sosialdemokraten egentlig ikke løser noen av problemene, men tvert imot bare pynter på dem, slik at de blir mer spiselige. En evne til å legge akkurat passe spennende smellbongbonger på toppen av en litt knusktørr og smakløs kransekake, om du vil.

Men da skulle du hørt sosialdemokraten på 1. mai. Som Gerhardsen står han der og maner til kamp for arbeiderklassen. Denne kampen varer sjelden helt til kommunebudsjettet, da.

Selv all verdens flammende appeller og tydelige prinsipper må vike i møte med den kommunale bunnlinja. Selv en sosialdemokrat er ingenting i møte med den.

Noen vil kanskje lese denne spalten som noe syrlig. Det ville en hatt rett i.

Hvis man forstår den som hatsk derimot, har man misforstått. For de er noen fantastiske folk, disse sosialdemokratene. Hvis noen skulle solgt meg sand i Sahara, hadde jeg håpet på at det var nettopp dem. Ingen kan få grå, halvveisløsninger til å føles så bra.

Og man kan undres, hva de hadde fått til, om de innimellom hadde gått for løsningen i ene enden av skalaen, heller enn den som passer inn midt på. Men nå må man ikke ønske seg for mye.

Nå er det jul, tross alt.