Prislappen på det nye renseanlegget til Frevar har steget til over 2 milliarder kroner, skriver Fredriksstad Blad 1. desember. Økningen på hele 400 millioner kroner skyldes i stor grad usikkerhet knyttet til nye EU-krav om å rense 85 prosent i stedet for 70 prosent av nitrogenet som slippes ut i fjorden fra industri og jordbruk.

Ifølge en ny rapport fra Norsk institutt for vannforskning (NIVA) og Havforskningsinstituttet (HI), er Glommavassdraget den desidert største kilden til nitrogen i Oslofjorden. Det er også her effekten av å fjerne nitrogen vil gi best resultat for vannkvaliteten. Ekspertene som har laget rapporten, anbefaler å fjerne hele 1312 tonn nitrogen i året.

Å ta bort så store mengder nitrogen fra vannet er imidlertid en formidabel oppgave. At vi trenger det nye renseanlegget til Frevar, er det ingen tvil om. Vi undrer oss likevel over at prosjektplanleggerne bare har sett på løsninger som er knyttet direkte til det nye renseanlegget.

Hva om det finnes en mer naturlig måte å fjerne nitrogenet på?

Såkalt «lavtrofisk havbruk» er ikke engang nevnt i planene for å redde Oslofjorden. Dette inkluderer produksjon av tare, tunikater og blåskjell, som tross alt er naturens egen løsning på nitrogen-problemet. Det er et mysterium for oss at den naturlige løsningen – som i tillegg ville kostet samfunnet minst – tilsynelatende ikke er tatt med i regnestykket ...

Ved å produsere tare, tunikater og blåskjell i Oslofjorden, ville de tatt opp næringsstoffene, inklusive nitrogen. Dette kunne gitt nye inntekter i stedet for økte kostnader for innbyggerne i Fredrikstad og Hvaler – og andre nærliggende kommuner.

For eksempel vil produksjon av tunikater på et areal på 1,75 kvadratkilometer kunne ta unna 875 tonn nitrogen i året. Det utgjør 66 prosent av overskuddsnitrogenet som rapporten fra NIVA og HI anbefaler at bør fjernes fra Glommavassdraget. Nitrogenfjerningseffekten til tunikater er godt dokumentert, etter mange års produksjon i Sverige.

Pronofa, som er et «spin off»-selskap fra Denofa, har en plan for å etablere bærekraftig tunikatproduksjon i Hvaler kommune. Det eneste som hindrer oss i å sette i gang, er saksbehandlingen av vår konsesjonssøknad som i dette øyeblikk ligger hos Nærings- og fiskeridepartementet.

Noen er forståelig nok skeptiske til å tillatte nye former for havbruk, av hensyn til forurensing. Fordelen med tunikater er derimot at de verken trenger fôr, gjødsling, store installasjoner eller noe annet som kunne være forurensende. På toppen av det hele filtrerer de altså vannet for overskuddsnitrogen mens de dyrkes.

Hva er problemet med nitrogen? Overskudd av nitrogen i havet kan føre til vekst av så store mengder planteplankton at det er ødeleggende for det marine miljøet. Når planktonet råtner, bruker det opp store mengder oksygen, som igjen fører til dårlig vannkvalitet.

Tunikatene er små kappedyr som lever av å spise plankton, i likhet med andre filtrerende arter. De spiser altså ikke «forurensing», men de spiser plankton som har trukket ut næringsstoffer fra vannet, deriblant nitrogen. Én enkelt tunikat kan filtrere tre liter sjøvann i timen, og i store volum vil tunikatene utgjøre en betydelig forskjell for vannkvaliteten.

Hvis du dykker i Oslofjorden, kan du selv observere at vannet rundt en klynge med tunikater ofte ser helt rent ut – uten partikler av plankton som virvler rundt.

Hva med tunikatkjøtt på menyen? I Pronofa ser vi først og fremst på tunikater som en ny og bærekraftig proteinkilde til mat (og eventuelt fôr til dyr og fisk). Tunikatkjøttet vi produserer smaker utrolig nok veldig likt som andre typer kjøtt, og har etter vår mening derfor et stort potensial som en ny råvare til matproduksjon.

Det trengs.

Vi bikket 8 milliarder mennesker på kloden i forrige måned. Innen 2050 vil vi være nærmere 10 milliarder, og trenge 60 prosent mer mat, ifølge FN. Tunikater inneholder animalske proteiner (= kjøtt), men klimaavtrykket er samtidig oppsiktsvekkende lavt i forhold til andre typer kjøtt: 0,8 Kg. CO2-ekvivalenter per kilo protein er ekstremt lavt. De positive effektene av å forbedre nitrogennivået i fjorden er dessuten ikke med i dette regnestykket.

Når innbyggerne er nødt til å betale for å bygge ekstra store renseanlegg i kommunene langs Oslofjorden, er klart mange reagerer. Vi hevder derimot at den norske Regjeringen har en gyllen mulighet til å også engasjere næringslivet i arbeidet med å forbedre vannkvaliteten i Oslofjorden ved å sette av arealer til produksjon av lavtrofiske arter som tare, tunikater og blåskjell.

Det er flere enn Pronofa som står klare til å begynne med ulike typer bærekraftig havbruk, dersom det legges til rette for det.

Den naturlige løsningen vi foreslår her vil bidra sterkt til bedre vannkvalitet, etablering av ny og bærekraftig næring lokalt i Fredrikstad og Hvaler – og ikke minst reduserte kostnader knyttet til renseanlegg for fellesskapet.

Kanskje det nye EU-kravet som etter sigende vil koste Frevar 400 millioner kroner ekstra ikke lenger vil være nødvendig for å nå målet i 2026?