Gå til sidens hovedinnhold

Hva nå, Storesand? En skildring fra et miljø som vil smuldre opp

«Noen har vært her i generasjoner, noen kom i år, noen har giftet seg her, noen har minneplass her. Fellesnevneren er stor trivsel og utbredt kultur for å inkludere nye ansikter som dukker opp.»

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg går nedover stien mot Storesand teltplassen en fredag i juni. Barna og jeg har gledet oss til å nyte miljøet og naturen her på Storesand igjen, en pust i bakken i den ellers hektiske hverdagen. Her er god tid, god stemning, omsorg og senkede skuldre. Naturen og været styrer aktivitetene.

Nå ser jeg teltplassen. Det høres latter fra barna som leker i sandgropa på volleyballbanen. På svaberget, badet i kveldssolen, sitter en samling med kjente fjes, men som vanlig også noen ukjente. Praten går, noen vinker. Denne herlige samlingen av teltfolk, består av alt fra aleneforeldre, folk på trygd, lærere, helsearbeidere og håndverkere til kommunelege og direktører, barn, unge, voksne og godt voksne. Her er det rom for alle. Jeg ser han fra Berlin blant gjengen på berget, han som skulle på norgesferie med familien for syv år siden, som ikke kom lenger enn til Storesand, og har kommet hver sommer siden.

Ut av et telt kommer en liten gutt løpende og roper: «hei Nina!» i det han haster forbi, på vei til en venn i et annet telt. Mine barn har allerede møtt sine venner, utdelt gode klemmer og er raskt i gang med volleyball og «boksen går». Selv går jeg videre til en samling folk lenger borte på gressletta. Det vanker klemmer og humoristiske kommentarer og jeg kjenner at roen senker seg.

Takknemligheten kommer over meg; her passer alle på hverandres barn. Når kvelden kommer vet man aldri hvor mange barn man har til kveldsmat, der dukker det stadig opp venner, gamle og nye. Gjennom årene har barna knyttet seg til både barn, ungdom og voksne i alle aldre. Samspillet og omsorgen er unik, og kan minne om slik barnekulturen var før, da barnas lek stort sett foregikk ute og på tvers av alle aldre. Her er betydelig mindre skjermtid enn hjemme, det er naturen, det sosiale og den fysiske leken som lokker mest.

Folk som kommer til teltplassen i løpet av en sommer har ofte kommentarer som, «det er som å reise i tid å komme hit» og «dere er verneverdige»!

Noen har vært her i generasjoner, noen kom i år, noen har giftet seg her, noen har minneplass her. Fellesnevneren er stor trivsel og utbredt kultur for å inkludere nye ansikter som dukker opp.

Her er fortsatt ungdom i 20-årene, som har vokst opp på plassen. De små ser opp til de store, de store tar vare på de små. Slik har det alltid vært på Storesand.

Neste morgenen ser jeg noen av de faste teltgjestene som er ute og plukker søppel ved friluftshuset, rundt søppelkasser og i strandkanten. Sigarettstumper blir plukket opp fra svaberget, utedoene blir vasket og badetemperaturen målt. En fra driftsgruppa ble vekket midt på natten for å ta seg av en fest noen hadde glemt å avslutte i rimelighetens tid. Det siste han gjorde før han la seg i går var å avverge et bål på Storesandstranda. Nå er alt på stell og en ny dag i paradiset kan begynne.

Felles mål skaper fellesskap. Sesongcampere, både i og utenfor driftsgruppa, har teltet her i årevis, noen i flere tiår. Vi har en stor forkjærlighet for stedet og en lidenskapelig interesse og ønske om å ta vare på naturen, miljøet og historiske fornminner. Sammen anstrenger vi oss for å gjøre plassen og stranda tilgjengelig og trygg for teltgjester og badegjester, dog uten å forstyrre sjeldne arter.

Les også

Hvorfor vil ordfører Vauger endre på Storesand? Er det på grunn av sosialistisk tankegang og misunnelse?

Utallige ganger i løpet av en sommer avverger vi inngripen i naturen, som bålbrenning og telting på plasser som kan belaste naturen eller være til hinder for allmennheten. Gresset klippes jevnlig, slik at det blir plass til alle. Det arrangeres leker og konkurranser, inspeksjoner i fjæra, fellesmiddager og utflukter, for å skape glede og gode sommerminner.

Storesand er et fristed, en sosial arena og en møteplass for alle mennesketyper i alle aldre og for alle lommebøker. Takhøyden er stor! Gulroten igjennom vintermørket er for mange av oss å komme hit til Storesand igjen når naturen byr på nye vårtegn.

Men hva nå? Skal sesongtelting forbys? Hva er hensikten?

Hva vil skje med miljøet vårt? Hva med alle barna, som gleder seg til årets høydepunkt, å få være sammen med vennene og andre viktige voksne i sitt liv? Hva med alle vi som ikke har mulighet til å ta oss råd til annen ferie med barna våre? Hva med alle de voksne «barna» som igjennom barndom og ungdom har skapt et miljø her som har vært avgjørende og uvurderlig for dem? Hva med de voksne som har få andre sosiale arenaer? Storesand teltplass er for mange et sted å høre til.

Uten mulighet for sesongtelting vil miljøet smuldre opp, folk vil slutte å komme.

Hva vil skje med naturen? Jeg frykter for uheldig inngrep, skogbrann og forsøpling. Jeg frykter for utilstrekkelig vakthold, bråk og festing som lett kan oppstå dersom ingen følger opp til enhver tid.

Det er ikke dette Oslofjordens Friluftsråd, Hvaler kommune, Nasjonalparken, miljødirektoratet eller vi ønsker for denne unike plassen!

Å ansette noen til å drive plassen kan bli dyrt! Hvordan kan noen ta vare på naturen og menneskene på Storesand på samme måte som en gjeng med ildsjeler som elsker stedet og som har valgt å tilbringe store deler av sommerhalvåret og livet sitt her?

Det er mange usikre voksne og barn i denne saken nå. Jeg håper fornuften vil seire til slutt!

Les også

Rabalder på Storesand – nå er det ingen til å drive campingen i sommer

Kommentarer til denne saken