Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Hvis du som bor i Norge er bekymret nå – hvis du er redd – tenk deg hvor redd flyktninger og immigranter i flyktningeleirene i Hellas er, eller de som er på vandring inn i Tyrkia. Uten tilgang på nok mat, vann, medisiner og sanitærforhold. Tenk deg frykten og uvissheten de bærer på. Prøv å kjenne på den bare noen sekunder – det er utmattende, ikke sant?
Jeg skriver ikke dette innlegget som politiker, eller leder av Helse- og velferdsutvalget. Jeg skriver det som menneske, venn og mor. For jeg er heldig – jeg lever i et land hvor jeg nå kjenner på usikkerheten knyttet til Covid-19, men forskjellen er likevel at i mitt land jobber kriseledelsen og dyktig helsepersonell døgnet rundt for oss. Det formidles forholdsregler som må tas og det gis informasjon om hva vi som innbyggere bør gjøre. Det samme skjer ikke mennesker på flukt.
Dette viruset vil ramme barn på flukt hardt fordi mange av dem er underernærte og syke.
Jeg kan forestille meg hvordan det må være i en flyktningeleir uten informasjon, der du er tvunget til å leve med smitte og angrep fra høyreekstreme grupperinger. Det må være forferdelig. Disse medmenneskene er i desperat behov for at vi slutter å se vekk, og heller setter i gang tiltak. I september er det et halvt år siden FN krevde evakuering av Moria-leieren. Ett halvt år siden, og da var ikke tilstanden på langt så dramatisk som den er nå.
Det lever 22.000 medmennesker i Moria-leieren, deriblant 7500 barn. Barn som ikke får den helsehjelpen de trenger. Dette viruset vil ramme barn på flukt hardt fordi mange av dem er underernærte og syke. Akkurat nå meldes det om at en plan for håndtering av smitte i leirene ikke finnes. Det er ingen myndigheter som gir råd. Det betyr at vi, du og jeg, må være med på å kreve. Kreve at det må bli mulig å isolere smittede. Det må være muligheter for å vaske hendene med vann og såpe, og helsepersonell må få komme til for å dele ut smittevernsutstyr og ikke minst: spre informasjon.
Vi skal bidra med humanitært arbeid ved Middelhavet, men er det nok? Leger Uten grenser sier: Situasjonen i Moria er ikke en migrasjonskrise, det er en politisk skapt, humanitær krise. Det betyr at Norge ikke kun bør oppfordre til dugnad innenfor egne grenser, men vi må bidra til en felles europeisk dugnad. En dugnad som gir barna i leieren en reell sjanse til å bli hentet ut.
Så, hva synes vi? Hva skal bli vårt ettermæle? Et ettermæle av et Europa som ikke gjorde nok for de mest sårbare av oss? Kan vi leve med det? Det kommer en tid etter Covid-19. Det kommer en tid hvor vi skal se oss selv i speilet, og det kommer en tid hvor vi skal se hverandre i øynene med et blikk som sier: vi gjorde vårt beste for alle. Vi viste solidaritet med mennesker over helt andre grenser enn til vår nærmeste nabo – vi viste det også til de langt bortenfor synsfeltet vårt.
Jeg gråter ikke, jeg mangler ord, muligens er jeg sint, men mest av alt ønsker jeg handling. Når vi er i en krise kommer det beste og verste i oss mennesker frem. Jeg har opplevd terror på kroppen og sett det verste i mennesker. (Jeg hørte to bomber gå av da jeg bodde på Bali i 2002. Jeg hadde venner som ble skadet i terrorangrepet, og jeg jobbet på sykehuset etterpå.)
Det siste vi trenger nå er en tankegang basert på oppfatningen om «oss og dem». Jeg ber derfor om at – vi med ressurser og kunnskap – skal bidra for oss selv, for våre familier og venner – og for mennesker på flukt og som allerede før dette viruset befant seg i en sårbar og krevende situasjon.
