Gå til sidens hovedinnhold

Hva med de pårørende? De er ikke roboter

Pårørendedagen 22. september: «For hver person som har en psykisk sykdom, sies det at det står rundt ni pårørende bak. Pårørende blir ofte glemt.»

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er selvfølgelig ikke feil å være omsorgsfull, men det er når omsorgen går utover egen helse at omsorgen begynner å bli skadelig.

Den som står deg nærmest har blitt sykere. Dette har egentlig holdt på en lang stund, men kverna går for å finne nye løsninger når de gamle ikke funker lenger. Kanskje den eneste løsningen er innleggelse? Uansett er det den som er pårørende som har ansvaret. Det er iallfall det som har blitt en uskreven regel.

Kvelden kommer og du skal endelig gå å legge deg, utslitt fra dagen. Kroppen spiller ikke helt på lag med deg. Du får ikke sove, tankekjøret startet lenge før du i det hele tatt startet med å tenke på å legge deg. Klumpen i magen har ikke blitt noe mindre siden frokost. Du sier til deg selv, at jeg må jo hjelpe han/henne, det er jo ikke noen andre som gjør det.

Snakk til deg selv som du ville snakket til en god venn.

For hver person som har en psykisk sykdom, sies det at det står rundt ni pårørende bak. Pårørende blir ofte glemt. Pårørende er de som skal være sterke, være der uansett tid på døgnet og bare gjøre det som er forventet. Men er dette riktig da?

Pårørende tilrettelegger, tilpasser seg og går ofte rundt på tå hev for at den syke skal ha det bra. De setter seg selv til side for at andre skal komme først.

Så hva med de pårørende? De er da ikke roboter. Nei det er de ikke. Psykisk og fysisk sykdom hos noen vi er glad er både krevende, både følelsesmessig, sosialt og rent praktisk.

Hvordan pårørende reagerer når belastningen blir for stor, avhenger både av hvem du er som person, hvem som rammes og hva slags type sykdom vi snakker om. Som pårørendeveileder ser jeg ofte disse tegnene:

  • Mangel på konsentrasjon og hukommelse, og svekkelse av oppmerksomhet.
  • Stor frykt.
  • Nedstemthet og mangel på glede.
  • Sinne, frustrasjon og hjelpeløshet.
  • Ensomhet.
  • Skam og skyldfølelse.
  • Fysiske plager og søvnvansker.
  • Sorg.
  • Økonomiske bekymringer.

Ei jeg har jobbet med fortalte meg at hun ikke forsto omfanget av hvordan det å være pårørende hadde påvirket henne i hverdagen før hun begynte å snakke om sine følelser og triggere. Hun fortalte at hun fikk veldig høy puls hver gang hun hørte en kollega snakke. Det viste seg da at når hennes kollega snakket, minnet det henne om hennes mor og hvordan hun snakket til henne som yngre. Det er ikke alle triggere jeg forstår sier hun, men det gir mening når jeg ser det i en større sammenheng.

TV-profilens sterke korona-oppgjør: – Det er ingen dugnad, det er en straff mot et menneske som ikke har gjort noe galt, annet enn å bli gammel og hjelpeløs

22. september er det pårørendedagen. Det er ikke feil å sette seg selv først noen ganger. For mange er dette et ikke-tema, nettopp fordi det er så vanskelig. Skam, skyldfølelse og frykt tar helt overhånd.

Mine beste tips til deg som er overveldet av pårørendeoppgavene, er dette: Bli kjent med de situasjonene og samtalene som oppstår i hverdagen, det som oppleves som utfordrende og vondt. Snakk til deg selv som du ville snakket til en god venn. Godt nok er faktisk godt nok.

Les også

Om du er redd for eldrebølgen – tenk heller på demensbølgen

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:15.