Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Andreas, Andrine, Anne Lise, Bendik, Elisabeth, Kathinka og Lejla. Mennesker fra Østfold som ble revet fra oss 22. juli 2011 i de høyreekstreme terrorangrepene mot regjeringskvartalet og Utøya, sammen med 70 andre som også mistet livet den dagen.
Igjen står overlevende, pårørende og etterlatte – mammaer og pappaer, søsken, familie, venner, kollegaer og naboer. Det er skrevet bøker og dikt, laget filmer og podkaster om mange sider ved 22. juli – og enda flere har det blitt denne sommeren. Om rettsoppgjøret, politi- og terrorberedskap, om psykososial oppfølging, om ytringsfrihet og ytringsansvar, om høyreekstremisme, om et ideologisk oppgjør eller mangel på dette – og mye annet. Men hva kan vi gjøre i Fredrikstad for å forsøke å hindre at noe lignende skjer igjen?
Det næreste og kanskje dermed også det viktigste er å stå sammen rundt dem som ble rammet 22. juli 2011. Om ungdommene våre som ble drept på Utøya, om de som var på jobb eller tilfeldigvis til stede ved regjeringskvartalet, om de som overlevde og alle de som står igjen med et savn og en sorg. En tredjedel av Utøya-overlevende har mottatt hatefulle ytringer eller trusler, og 75 prosent av dem setter dette i sammenheng med at de var på Utøya 22. juli 2011. Én av tre Utøya-overlevende sliter fortsatt med posttraumatiske stress-symptomer, og mange sliter med fysiske ettervirkninger av skadene de fikk. I tillegg kommer alle som mistet noen på Utøya og i regjeringskvartalet, og hvor tapene har fått voldsomme, langvarige og smertefulle konsekvenser.
Overlevende og pårørendes reaksjoner på traumatiske hendelser er veldig forskjellige. Noen opplever at de klarer å vende tilbake til livet sitt etter en stund, mens mange opplever at de fortsatt sliter mye. Vi som står rundt kan ikke og skal ikke definere hvordan man sørger, hvor lang tid det «bør» ta før man kommer tilbake til noe som ligner på en normalitet, eller hva som er de «riktige» reaksjonene. Vi må ha rom for både sinne, frustrasjon, glede over gode minner, engasjement, apati og alt annet – vår oppgave som enkeltmennesker og som lokalsamfunn er å slå ring rundt de som overlevde, de som er etterlatte og pårørende, og beskytte minnet om de som ble drept.
Vi må huske og snakke om 22. juli, for barn og unge som vokser opp i 2021 har ikke nødvendigvis noe eget minne av den forferdelige dagen i 2011, og har heller ikke det samme forholdet til hendelsene som har preget Norge siden.
Radikalisering, ekstremisme og terrorisme er komplekse fenomener som ikke er enkle å forstå – og dermed heller ikke å forebygge. Men noen ting kan vi gjøre – både som kommune og by, og som enkeltmennesker:
Overlevende og pårørende må selv få bestemme hvor mye de klarer og ønsker å forholde seg til 22. juli som hendelse og dato. Men vi andre må tåle å utsette oss for ubehaget og smerten det er å tenke på og snakke om 22. juli. På den måten minner vi oss selv på viktigheten av å gjøre alt vi kan for å hindre at høyreekstrem terror rammer flere mennesker i landet vårt. I tillegg minner vi oss selv på viktigheten av å fortsette å snakke med barn og unge om hva som skjedde på Utøya og i regjeringskvartalet, og hvilke høyreekstreme holdninger og hat som lå til grunn for Anders Behring Breiviks handlinger.
Vi må se terrorhendelsene i 2011 i sammenheng med fremvekst av høyreekstreme og nazistiske miljøer både i Norge og internasjonalt, og dessverre også terrorhendelser andre steder, for eksempel angrepet på Al Noor-moskeen i Bærum i 2019. Også i Fredrikstad ser vi at høyreekstreme holdninger og hatefulle ytringer forekommer, uten at vi kan si at Fredrikstad er noe verre eller bedre enn andre steder.
Vi har eksempler på høyreekstreme individer og nazistiske organisasjoner som har aktivitet og forsøker å rekruttere i Fredrikstad og Østfold. Og selv om en slik aktivitet vil kunne gå opp og ned i perioder, er det viktig at politiet, vi som kommune og lokalsamfunnene har «guarden oppe». Dette er viktig fordi vi vet at vi vil få nye høyreekstreme organisasjoner og miljøer som vokser frem, og vi vet etter Utøya, Christchurch og Bærum at også enkeltindivider som vil bruke vold og terror for å oppnå sine politiske mål kan forårsake så mye lidelse og død hvis de lykkes.
Det er utfordrende og komplisert å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme og innsatsen må settes inn på mange områder. Vi må bygge en by som er inkluderende og god å vokse opp i – på den måten kan vi motvirke utenforskap og eksklusjon, som kan gjøre at mennesker søker til voldelige ekstreme miljøer. Dette må gjøres av hele Fredrikstad-samfunnet – av kommunen, frivilligheten, næringsliv og alle andre.
Politiet i Fredrikstad skal bære våpen på 22. juli
Vi må si fra hvis vi er bekymret for at familiemedlemmer, venner eller andre trekker mot voldelige ekstreme miljøer, og kommune og politi må ha gode systemer for å følge opp bekymringer og sette inn tiltak.
Men kanskje aller viktigst; vi må jobbe sammen for å bygge et samfunn som er motstandsdyktig mot terror og voldelig ekstremisme – og som styrker et demokrati der alle kan delta. Her er mange arenaer viktige, men i Fredrikstad kommune ønsker vi å fokusere ekstra på skolene, fritidsklubbene og bibliotekene.
Breiviks holdninger og handlinger baserer seg på dehumanisering av grupper i samfunnet, der blant annet muslimer, innvandrere, flyktninger og personer som tilhører den politiske venstresiden er mindre verdt og kan drepes. Dette er tankegods vi kan kjenne igjen fra både andre verdenskrig og holocaust, samt folkemordene i Rwanda og Srebrenica. Motgiften er kunnskap om og forsvar for menneskerettighetene – og å jobbe mot gruppefiendtlige holdninger, rasisme og hat mot muslimer og islam.
Frykter polarisering etter 17. mai-bråket: – Debatten er blitt veldig unyansert
Terrorangrepene 22. juli var et angrep på Arbeiderpartiet, AUF og arbeiderbevegelsen – basert på tanker om en konspirasjon der venstresiden vil åpne opp land i vesten for muslimsk innvandring slik at islam som religion skal ta over verden. Motgiften her er kunnskap om konspirasjonsteorier og evne til kritisk tenkning.
Det å være en aktiv deltager i et demokrati handler om mer enn å stemme når det er valg. Det handler om kunnskap om samfunnet, kritisk tenkning, det å si meningene sine, det å tåle å være uenig med andre og det å samarbeide med andre for å gjøre Fredrikstad til en enda bedre by å bo i. Det handler om å ha et demokrati og et ytringsrom der alle har mulighet til å delta, der alle deler av befolkningen er representert. Et slikt demokrati er god motgift, men det er også noe vi må jobbe for å skape hele tiden, og ikke noe vi kan ta for gitt.
Det har gått 10 år siden 22. juli 2011. Dagen da ungdommer ble drept bare fordi de ville ha fine sommeropplevelser, var engasjert i samfunnet og deltok i demokratiet. Vi skylder dem å huske hva som skjedde, snakke om det og jobbe for at det aldri skjer igjen – ikke bare når det er 5, 10 eller 20 år siden, men hver eneste dag.