Kan Fredrikstad kommune være tilfreds med å ligge på 225. plass på den kommunale statistikken over kvalitet for pleie og omsorg? Norge hadde da denne oversikten ble satt opp, 426 kommuner. Det vil si at vår by ligger omtrent litt over middels i kvalitet. Det betyr slett ikke at den kommunen som ligger best an – Os i Hedmark – nødvendigvis leverer tilfredsstillende kvalitet! Kriteriene for denne rangeringen er kun tilgjengelig for abonnenter av Kommunal rapport, som jeg går ut fra at Fredrikstad kommune er.

For den som har en slektning som nærmer seg grensen til å vurdere å søke sykehjemsplass, er hverdagen krevende. De aller fleste stiller opp for mor eller far, og kanskje også tanter og onkler, når de blir pleietrengende. Ektefeller med Alzheimer eller andre former for demens er også en stor utfordring i hverdagen. Mange pårørende kan ikke gå ut selv en kort stund, eller ta seg «ferie» en eneste dag, fordi tilbudet til korttidsopphold og avlasting er for dårlig. Pårørende bindes opp, og gjør så godt de kan – for kommunen – uten en krone i lønn eller godtgjørelse. Og kommunen tviholder på at «de feste vil bo hjemme». Hvilken måling eller undersøkelse støtter de seg på med det utsagnet? Med hvilken tyngde – og i hvilken del av livet – mener de dette har gyldighet?

Vi ser nemlig at administrasjonen, rådmannen og Arbeiderpartiet hevder at folk flest «vil bo hjemme». Det stemmer nok, helt til man gjerne vil noe annet, og gjennom et langt liv har trodd at det var en slags automatikk i at når en slik situasjon oppstår, er sykehjemsplassen klar. Det er langt fra tilfelle. Svært langt fra. Kommunen opererer med ventelister, og spillet om plassene er på grensen til umoralsk. Det kommer hurtig inn et tilfelle som ansees som mer trengende enn den du har ansvaret for. Tildelingen kan ikke påklages, er ugjenkallelig, og inappellabel. I dag er det så vidt jeg vet 38 som ligger hjemme og venter. Det vil si at omkring 114 mennesker går og venter på en løsning for en svært syk slektning i Fredrikstad. Hver dag!

Kommunen svarer som regel trengende med at de kan øke antallet oppmøtetider av hjemmesykepleien for den som bor i eget hjem. Inntil fem ganger i døgnet kan sykepleien komme. Det høres fint ut, men det innebærer ett besøk av udefinert lengde per fire og en halv time! Det vil si omkring 2 besøk per arbeidsdag. Det sier slett ikke noe om hvor lenge representanten for helse og omsorg virkelig er til stede, eller har anledning til å være til stede, for den sakens skyld. Tidsskjemaet er sprengt. Arbeiderpartiet som tidligere svært negativt har beskrevet denne måten å betjene de gamle på som «hjelp med stoppeklokke», fremmer nå nettopp en slik løsning fremfor fulltidsplass på sykehjem. Fordi kommunen sparer penger på det.

Nå skal det skytes inn at en sykehjemsplass heller ikke kommer som en gave. Den kommer med en meget solid regning. Er det et ensomt menneske som får plassen, sender kommunen umiddelbart en regning på 85 prosent av alt vedkommende tjener – hver måned. I tillegg må vedkommende betale for alle private utgifter som fotpleie, hårpleie, medisiner og så videre. Hus og leilighet må høyst sannsynlig selges – i løpet av et par måneder – uavhengig av marked og tid, og de pårørende forventes å stille opp med transport, som ved besøk hos lege eller tannlege. Det er dét man kan vente seg – om du er så «heldig» å bli tildelt en fast plass. Det kommunale systemet er ikke godt nok.